Psalmorum 44
1 Psalmus, filiis Core ad intellectum.
Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme. Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.
2 Deus auribus nostris audivimus: patres nostri annunciaverunt nobis. Opus, quod operatus es in diebus eorum: et in diebus antiquis.
Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.
3 Manus tua gentes disperdidit, et plantasti eos: afflixisti populos, et expulisti eos:
For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.
4 Nec enim in gladio suo possederunt terram, et brachium eorum non salvavit eos: Sed dextera tua, et brachium tuum, et illuminatio vultus tui: quoniam complacuisti in eis.
Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!
5 Tu es ipse rex meus et Deus meus: qui mandas salutes Iacob.
Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.
6 In te inimicos nostros ventilabimus cornu, et in nomine tuo spernemus insurgentes in nobis.
For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,
7 Non enim in arcu meo sperabo: et gladius meus non salvabit me.
men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.
8 Salvasti enim nos de affligentibus nos: et odientes nos confudisti.
Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. (Sela)
9 In Deo laudabimur tota die: et in nomine tuo confitebimur in saeculum.
Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.
10 Nunc autem repulisti et confudisti nos: et non egredieris Deus in virtutibus nostris.
Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.
11 Avertisti nos retrorsum post inimicos nostros: et qui oderunt nos, diripiebant sibi.
Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.
12 Dedisti nos tamquam oves escarum: et in gentibus dispersisti nos.
Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.
13 Vendidisti populum tuum sine pretio: et non fuit multitudo in commutationibus eorum.
Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.
14 Posuisti nos opprobrium vicinis nostris, subsannationem et derisum his, qui sunt in circuitu nostro.
Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.
15 Posuisti nos in similitudinem Gentibus: commotionem capitis in populis.
Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,
16 Tota die verecundia mea contra me est, et confusio faciei meae cooperuit me.
når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.
17 A voce exprobrantis, et obloquentis: a facie inimici, et persequentis.
Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.
18 Haec omnia venerunt super nos, nec obliti sumus te: et inique non egimus in testamento tuo.
Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,
19 Et non recessit retro cor nostrum: et declinasti semitas nostras a via tua:
så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.
20 Quoniam humiliasti nos in loco afflictionis, et cooperuit nos umbra mortis.
Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,
21 Si obliti sumus nomen Dei nostri, et si expandimus manus nostras ad deum alienum:
skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.
22 Nonne Deus requiret ista? ipse enim novit abscondita cordis. Quoniam propter te mortificamur tota die: aestimati sumus sicut oves occisionis.
Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.
23 Exurge, quare obdormis Domine? exurge, et ne repellas in finem.
Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!
24 Quare faciem tuam avertis, oblivisceris inopiae nostrae et tribulationis nostrae?
Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?
25 Quoniam humiliata est in pulvere anima nostra: conglutinatus est in terra venter noster.
For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.
26 Exurge Domine, adiuva nos: et redime nos propter nomen tuum.
Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!
