Psalmorum 2

1 Quare fremuerunt Gentes, et populi meditati sunt inania? Astiterunt reges terrae, et principes convenerunt in unum adversus Dominum, et adversus Christum eius.

Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?

2 Dirumpamus vincula eorum: et proiiciamus a nobis iugum ipsorum.

Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:

3 Qui habitat in caelis irridebit eos: et Dominus subsannabit eos.

La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!

4 Tunc loquetur ad eos in ira sua, et in furore suo conturbabit eos.

Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.

5 Ego autem constitutus sum rex ab eo super Sion montem sanctum eius, praedicans praeceptum eius.

Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:

6 Dominus dixit ad me: Filius meus es tu, ego hodie genui te.

Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!

7 Postula a me, et dabo tibi Gentes hereditatem tuam, et possessionem tuam terminos terrae.

Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.

8 Reges eos in virga ferrea, et tamquam vas figuli confringes eos.

Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.

9 Et nunc reges intelligite: erudimini qui iudicatis terram.

Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.

10 Servite Domino in timore: et exultate ei cum tremore.

Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!

11 Apprehendite disciplinam nequando irascatur Dominus, et pereatis de via iusta.

Tjen Herren med frykt og juble med beven!

12 Cum exarserit in brevi ira eius, beati omnes, qui confidunt in eo.

Kyss Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham.