Psalmorum 147
1 Alleluia. Laudate Dominum quoniam bonus est psalmus: Deo nostro sit iucunda, decoraque laudatio.
Halleluja! For det er godt å lovsyngja vår Gud, for yndelegt er det, og lovsong høver vel.
2 Aedificans Ierusalem Dominus: dispersiones Israelis congregabit.
Herren byggjer upp Jerusalem, han samlar dei burtdrivne israelitar.
3 Qui sanat contritos corde: et alligat contritiones eorum.
Han lækjer deim som hev sundbrote hjarta, og bind um deira verkjande sår.
4 Qui numerat multitudinem stellarum: et omnibus eis nomina vocat.
Han set tal på stjernorne, han nemner deim alle med namn.
5 Magnus Dominus noster, et magna virtus eius: et sapientiae eius non est numerus.
Stor er vår Herre og veldug i magt, på hans vit er det ikkje mål.
6 Suscipiens mansuetos Dominus: humilians autem peccatores usque ad terram.
Herren held dei spaklyndte uppe, dei ugudlege bøygjer han ned til jordi.
7 Praecinite Domino in confessione: psallite Deo nostro in cithara.
Syng for Herren med takkesong, syng lov for vår Gud med cither!
8 Qui operit caelum nubibus: et parat terrae pluviam. Qui producit in montibus foenum: et herbam servituti hominum.
han som tekkjer himmelen med skyer, han som lagar regn for jordi, han som let det veksa gras på fjelli.
9 Qui dat iumentis escam ipsorum: et pullis corvorum invocantibus eum.
Han gjev feet for, ramn-ungarne som ropar.
10 Non in fortitudine equi voluntatem habebit: nec in tibiis viri beneplacitum erit ei.
Han hev ikkje hug til hestens styrke, han hev ikkje hugnad i mannsens leggjer.
11 Beneplacitum est Domino super timentes eum: et in eis, qui sperant super misericordia eius.
Herren hev hugnad i deim som ottast han, deim som ventar på hans miskunn.
12 Alleluia. Lauda Ierusalem Dominum: lauda Deum tuum Sion.
Jerusalem, prisa Herren, Sion, lova din Gud!
13 Quoniam confortavit seras portarum tuarum: benedixit filiis tuis in te.
For stengerne på dine portar hev han gjort faste, han hev velsigna dine born i deg.
14 Qui posuit fines tuos pacem: et adipe frumenti satiat te.
Han gjev dine grensor fred, han mettar deg med den feitaste kveite.
15 Qui emittit eloquium suum terrae: velociter currit sermo eius.
Han sender sin tale til jordi, fort spring hans ord.
16 Qui dat nivem sicut lanam: nebulam sicut cinerem spargit,
Han som gjev snø som ull, han strår ut rim som oska.
17 Mittit crystallum suam sicut buccellas: ante faciem frigoris eius quis sustinebit?
Han kastar sin is som småe stykke; kven kann standa for hans kulde?
18 Emittet verbum suum, et liquefaciet ea: flabit spiritus eius, et fluent aquae.
Han sender sitt ord og smeltar deim, han let vinden sin blåsa, då renn vatn.
19 Qui annunciat verbum suum Iacob: iustitias, et iudicia sua Israel.
Han hev kunngjort sitt ord for Jakob, sine fyresegner og rettar for Israel.
20 Non fecit taliter omni nationi: et iudicia sua non manifestavit eis. Alleluia.
Soleis hev han ikkje gjort med noko folk, og hans rettar - deim kjenner dei ikkje. Halleluja!
