Psalmorum 104
1 Psalmus David. Benedic anima mea Domino: Domine Deus meus magnificatus es vehementer. Confessionem, et decorem induisti:
Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
2 amictus lumine sicut vestimento: Extendens caelum sicut pellem:
Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
3 qui tegis aquis superiora eius. Qui ponis nubem ascensum tuum: qui ambulas super pennas ventorum.
han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
4 Qui facis angelos tuos, spiritus: et ministros tuos ignem urentem.
Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
5 Qui fundasti terram super stabilitatem suam: non inclinabitur in saeculum saeculi.
Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
6 Abyssus, sicut vestimentum, amictus eius: super montes stabunt aquae.
Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
7 Ab increpatione tua fugient: a voce tonitrui tui formidabunt.
For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
8 Ascendunt montes: et descendunt campi in locum, quem fundasti eis.
De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
9 Terminum posuisti, quem non transgredientur: neque convertentur operire terram.
En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
10 Qui emittis fontes in convallibus: inter medium montium pertransibunt aquae.
Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
11 Potabunt omnes bestiae agri: expectabunt onagri in siti sua.
De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
12 Super ea volucres caeli habitabunt: de medio petrarum dabunt voces.
Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
13 Rigans montes de superioribus suis: de fructu operum tuorum satiabitur terra:
Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
14 Producens foenum iumentis, et herbam servituti hominum: Ut educas panem de terra:
Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
15 et vinum laetificet cor hominis: Ut exhilaret faciem in oleo: et panis cor hominis confirmet.
Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
16 Saturabuntur ligna campi, et cedri Libani, quas plantavit:
Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
17 illic passeres nidificabunt. Herodii domus dux est eorum:
der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
18 montes excelsi cervis: petra refugium herinaciis.
De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
19 Fecit lunam in tempora: sol cognovit occasum suum.
Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
20 Posuisti tenebras, et facta est nox: in ipsa pertransibunt omnes bestiae silvae.
Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
21 Catuli leonum rugientes, ut rapiant, et quaerant a Deo escam sibi.
De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
22 Ortus est sol, et congregati sunt: et in cubilibus suis collocabuntur.
Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
23 Exibit homo ad opus suum: et ad operationem suam usque ad vesperum.
Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
24 Quam magnificata sunt opera tua Domine! omnia in sapientia fecisti: impleta est terra possessione tua.
Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
25 Hoc mare magnum, et spatiosum manibus: illic reptilia, quorum non est numerus. Animalia pusilla cum magnis:
Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
26 illic naves pertransibunt. Draco iste, quem formasti ad illudendum ei:
Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
27 omnia a te expectant ut des illis escam in tempore.
Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
28 Dante te illis, colligent: aperiente te manum tuam, omnia implebuntur bonitate.
Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
29 Avertente autem te faciem, turbabuntur: auferes spiritum eorum, et deficient, et in pulverem suum revertentur.
Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
30 Emittes spiritum tuum, et creabuntur: et renovabis faciem terrae.
Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
31 Sit gloria Domini in saeculum: laetabitur Dominus in operibus suis:
Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
32 Qui respicit terram, et facit eam tremere: qui tangit montes, et fumigant.
Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
33 Cantabo Domino in vita mea: psallam Deo meo quamdiu sum.
Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
34 Iucundum sit ei eloquium meum: ego vero delectabor in Domino.
Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
35 Deficiant peccatores a terra, et iniqui ita ut non sint: benedic anima mea Domino.
Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
