Psalmorum 102

1 Oratio inopis, cum augeretur, Cum anxius fuerit, et in conspectu Domini effunderet precem suam. Domine exaudi orationem meam: et clamor meus ad te veniat.

Bøn av ein arming, når han vanmegtast og let sitt klagemål strøyma fram for Herren. Herre, høyr mi bøn, og lat mitt rop koma fram til deg!

2 Non avertas faciem tuam a me: in quacumque die tribulor, inclina ad me aurem tuam. In quacumque die invocavero te, velociter exaudi me.

Løyn ikkje ditt andlit for meg den dagen eg er i naud! Bøyg ditt øyra til meg! Den dagen eg ropar, svara meg snart!

3 Quia defecerunt sicut fumus dies mei: et ossa mea sicut cremium aruerunt.

For dagarne mine hev fare burt som ein røyk, og mine bein er som glødde i eld.

4 Percussus sum ut foenum, et aruit cor meum: quia oblitus sum comedere panem meum.

Mitt hjarta er solstukke og visnar som gras, for eg hev gløymt å eta brødet mitt.

5 A voce gemitus mei adhaesit os meum carni meae.

For mi høgmælte stynjing heng beini fast ved kjøtet mitt.

6 Similis factus sum pellicano solitudinis: factus sum sicut nycticorax in domicilio.

Eg likjest pelikanen i øydemarki, eg er som ula på aude stader.

7 Vigilavi, et factus sum sicut passer solitarius in tecto.

Eg lyt vaka og vera som ein einsleg fugl på taket.

8 Tota die exprobrabant mihi inimici mei: et qui laudabant me adversum me iurabant.

Heile dagen spottar mine fiendar meg, dei som reint er ville mot meg, sver ved meg.

9 Quia cinerem tamquam panem manducabam, et potum meum cum fletu miscebam.

For eg et oska som brød, og drykken min blandar eg med gråt

10 A facie irae indignationis tuae: quia elevans allisisti me.

for din vreide og din harm skuld, for du hev teke meg upp og kasta meg burt.

11 Dies mei sicut umbra declinaverunt: et ego sicut foenum arui.

Mine dagar er som ein skugge når han lengjest, og eg visnar som gras.

12 Tu autem Domine in aeternum permanes: et memoriale tuum in generatione et generationem.

Men du, Herre, sit i all æva, og ditt minne varer frå ætt til ætt.

13 Tu exurgens misereberis Sion: quia tempus miserendi eius, quia venit tempus.

Du vil standa upp, du vil miskunna Sion, for det er tid til å vera nådig mot henne, ja, timen er komen.

14 Quoniam placuerunt servis tuis lapides eius: et terrae eius miserebuntur.

For dine tenarar hev godhug for steinarne hennar, og dei ynkast yver hennar grus.

15 Et timebunt Gentes nomen tuum Domine, et omnes reges terrae gloriam tuam.

Og heidningar skal ottast Herrens namn, og alle kongar på jordi di æra.

16 Quia aedificavit Dominus Sion: et videbitur in gloria sua.

For Herren hev bygt upp att Sion, han hev synt seg i si æra;

17 Respexit in orationem humilium: et non sprevit precem eorum.

han hev vendt seg til bøni frå dei hjelpelause, og han hev ikkje vanvyrdt deira bøn.

18 Scribantur haec in generatione altera: et populus, qui creabitur, laudabit Dominum:

Dette skal verta uppskrive for den komande ætti, og det folket som vert skapt, skal lova Herren,

19 Quia prospexit de excelso sancto suo: Dominus de caelo in terram aspexit:

for han hev set ned frå si heilage høgd, Herren hev frå himmelen skoda på jordi

20 Ut audiret gemitus compeditorum: ut solveret filios interemptorum:

og vil høyra sukken frå den bundne og løysa ut daudens born,

21 Ut annuncient in Sion nomen Domini: et laudem eius in Ierusalem.

so dei i Sion skal forkynna Herrens namn og hans pris i Jerusalem,

22 In conveniendo populos in unum, et reges ut serviant Domino.

når folkeslag kjem i hop og kongerike til å tena Herren.

23 Respondit ei in via virtutis suae: Paucitatem dierum meorum nuncia mihi.

Han hev bøygt mi kraft på vegen, han hev korta av mine dagar.

24 Ne revoces me in dimidio dierum meorum: in generatione et generationem anni tui.

Eg segjer: Min Gud, tak meg ikkje burt midt i mine dagar! Frå ætt til ætt varer dine år.

25 Initio tu Domine terram fundasti: et opera manuum tuarum sunt caeli.

Fordom grunnfeste du jordi, og himmelen er verk av dine hender.

26 Ipsi peribunt, tu autem permanes: et omnes sicut vestimentum veterascent. Et sicut opertorium mutabis eos, et mutabuntur:

Dei skal forgangast, men du stend; alle skal dei eldast som eit klæde, som ein klædnad skifter du deim, og dei vert umskifte;

27 tu autem idem ipse es, et anni tui non deficient.

men du er den same, og dine år tek aldri ende.

28 Filii servorum tuorum habitabunt: et semen eorum in saeculum dirigetur.

Borni åt dine tenarar skal bu i ro, og deira avkjøme skal standa trygt for di åsyn.