Proverbiorum 9
1 Sapientia aedificavit sibi domum, excidit columnas septem.
Visdommen har bygget sitt hus, hun har hugget til sine syv stolper.
2 Immolavit victimas suas, miscuit vinum, et proposuit mensam suam.
Hun har slaktet sitt slaktefe, blandet sin vin og dekket sitt bord;
3 Misit ancillas suas ut vocarent ad arcem, et ad moenia civitatis:
hun har sendt ut sine piker, hun roper oppe fra byens høider:
4 Siquis est parvulus, veniat ad me. Et insipientibus locuta est:
Den som er enfoldig, han vende sig hit! Til den som er uten forstand, sier hun:
5 Venite, comedite panem meum, et bibite vinum quod miscui vobis.
Kom, et av mitt brød og drikk av den vin jeg har blandet!
6 Relinquite infantiam, et vivite, et ambulate per vias prudentiae.
Opgi eders uforstand, så skal I leve, og gå bent frem på forstandens vei!
7 Qui erudit derisorem, ipse iniuriam sibi facit: et qui arguit impium, sibi maculam generat.
Den som refser en spotter, henter sig selv vanære, og den som viser en ugudelig til rette, får skam av det.
8 Noli arguere derisorem, ne oderit te. Argue sapientem, et diliget te.
Vis ikke spotteren til rette, forat han ikke skal hate dig! Vis den vise til rette, så skal han elske dig.
9 Da sapienti occasionem, et addetur ei sapientia. Doce iustum, et festinabit accipere.
Lær den vise, så blir han ennu visere, lær den rettferdige, så går han frem i lærdom.
10 Principium sapientiae timor Domini: et scientia sanctorum, prudentia.
Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne den Hellige er forstand.
11 Per me enim multiplicabuntur dies tui, et addentur tibi anni vitae.
For ved mig skal dine dager bli mange, og leveår skal gis dig i rikt mål.
12 Si sapiens fueris, tibimetipsi eris: si autem illusor, solus portabis malum.
Er du vis, så er du vis til ditt eget gagn, og er du en spotter, skal du alene lide for det.
13 Mulier stulta et clamosa, plenaque illecebris, et nihil omnino sciens,
Dårskapen er en kåt kvinne, bare uforstand og uvitenhet.
14 sedit in foribus domus suae super sellam in excelso urbis loco,
Hun sitter foran døren til sitt hus på en trone på en høide i byen
15 ut vocaret transeuntes per viam, et pergentes itinere suo:
for å rope til dem som går forbi på veien, som vandrer bent frem på sine stier:
16 Qui est parvulus, declinet ad me. Et vecordi locuta est:
Den som er enfoldig, han vende sig hit! Til den som er uten forstand, sier hun:
17 Aquae furtivae dulciores sunt, et panis absconditus suavior.
Stjålet vann er søtt, og brød som etes i lønndom, smaker herlig.
