Proverbiorum 17
1 Melior est buccella sicca cum gaudio, quam domus plena victimis cum iurgio.
Bedre et stykke tørt brød med ro og fred enn et hus fullt av slakt med trette.
2 Servus sapiens dominabitur filiis stultis, et inter fratres hereditatem dividet.
En klok tjener får råde over en dårlig sønn, og iblandt brødrene får han del i arven.
3 Sicut igne probatur argentum, et aurum camino: ita corda probat Dominus.
Der er digel for sølv og ovn for gull; men den som prøver hjertene, er Herren.
4 Malus obedit linguae iniquae: et fallax obtemperat labiis mendacibus.
Den onde akter på ondskaps lebe; løgneren lytter til ødeleggelses tunge.
5 Qui despicit pauperem, exprobrat factori eius: et qui ruina laetatur alterius, non erit impunitus.
Den som spotter den fattige, håner hans skaper; den som gleder sig over ulykke, skal ikke bli ustraffet.
6 Corona senum filii filiorum: et gloria filiorum patres eorum.
De gamles krone er barnebarn, og barns pryd er deres fedre.
7 Non decent stultum verba composita: nec principem labium mentiens.
Det sømmer sig ikke for dåren å tale store ord, enn mindre for den høibårne å tale løgn.
8 Gemma gratissima, expectatio praestolantis: quocumque se vertit, prudenter intelligit.
Gave er en edelsten i dens øine som får den; hvor den kommer, gjør den lykke.
9 Qui celat delictum, quaerit amicitias: qui altero sermone repetit, separat foederatos.
Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet; men den som ripper op en sak, skiller venn fra venn.
10 Plus proficit correptio apud prudentem, quam centum plagae apud stultum.
Skjenn virker bedre på den forstandige enn hundre slag på dåren.
11 Semper iurgia quaerit malus: angelus autem crudelis mittetur contra eum.
En ond manns hu står bare til gjenstridighet, og en ubarmhjertig engel sendes imot ham.
12 Expedit magis ursae occurrere raptis foetibus, quam fatuo confidenti in stultitia sua.
Bedre for en mann å møte en bjørn som ungene er tatt fra, enn en dåre i hans dårskap.
13 Qui reddit mala pro bonis, non recedet malum de domo eius.
Den som gjengjelder godt med ondt, fra hans hus skal ulykken ikke vike.
14 Qui dimittit aquam, caput est iurgiorum: et antequam patiatur contumeliam, iudicium deserit.
Å begynne trette er som å åpne for vann; la da tretten fare, før den blir for voldsom!
15 Qui iustificat impium, et qui condemnat iustum, abominabilis est uterque apud Deum.
Den som frikjenner en ugudelig, og den som domfeller en rettferdig, de er begge to en vederstyggelighet for Herren.
16 Quid prodest stulto habere divitias, cum sapientiam emere non possit? Qui altum facit domum suam, quaerit ruinam: et qui evitat discere, incidet in mala.
Hvad hjelper penger i dårens hånd til å kjøpe visdom, siden han er uten forstand?
17 Omni tempore diligit qui amicus est: et frater in angustiis comprobatur.
En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød.
18 Stultus homo plaudet manibus cum spoponderit pro amico suo.
Et menneske som ikke har forstand, gir håndslag og går i borgen hos sin næste.
19 Qui meditatur discordias, diligit rixas: et qui exaltat os suum, quaerit ruinam.
Den som elsker trette, elsker synd; den som gjør sin dør høi, søker sin egen undergang.
20 Qui perversi cordis est, non inveniet bonum: et qui vertit linguam, incidet in malum.
Den som er falsk i hjertet, finner intet godt, og den som er vrang i sin tale, faller i ulykke.
21 Natus est stultus in ignominiam suam: sed nec pater in fatuo laetabitur.
Den som har en narr til sønn, får sorg av ham; en dåres far har ingen glede.
22 Animus gaudens aetatem floridam facit: spiritus tristis exiccat ossa.
Et glad hjerte gir god lægedom, men et nedslått mot tar margen fra benene.
23 Munera de sinu impius accipit, ut pervertat semitas iudicii.
Den ugudelige tar gaver ut av barmen for å bøie rettens gang.
24 In facie prudentis lucet sapientia: oculi stultorum in finibus terrae.
Den forstandige har visdommen for øie, men dårens øine er ved jordens ende.
25 Ira patris, filius stultus: et dolor matris quae genuit eum.
En uforstandig sønn er en gremmelse for sin far og en bitter sorg for henne som fødte ham.
26 Non est bonum, damnum inferre iusto: nec percutere principem, qui recta iudicat.
Å straffe også den rettferdige er ikke godt; å slå edle menn er tvert imot all rett.
27 Qui moderatur sermones suos, doctus et prudens est: et pretiosi spiritus vir eruditus.
Den som er sparsom med sine ord, er klok, og den koldsindige er en forstandig mann.
28 Stultus quoque si tacuerit, sapiens reputabitur: et si compresserit labia sua, intelligens.
Også dåren aktes for klok når han tier, for vis når han holder sine leber lukket.
