Proverbiorum 14
1 Sapiens mulier aedificat domum suam: insipiens extructam quoque manibus destruet.
Kvinnevisdom byggjer huset sitt, men dårskap riv det ned med henderne.
2 Ambulans recto itinere, et timens Deum, despicitur ab eo, qui infami graditur via.
Den som ottast Herren, fer ærleg fram, men krokvegar gjeng den som vanvyrder honom.
3 In ore stulti virga superbiae: labia autem sapientium custodiunt eos.
I narrens munn er ovmods ris, men dei vise hev lipporne sine til vern.
4 Ubi non sunt boves, praesepe vacuum est: ubi autem plurimae segetes, ibi manifesta est fortitudo bovis.
Utan uksar er krubba tom, men når stuten er sterk, vert innkoma stor.
5 Testis fidelis non mentietur: profert autem mendacium dolosus testis.
Ikkje lyg eit ærlegt vitne, men det falske vitne andar lygn.
6 Quaerit derisor sapientiam, et non invenit: doctrina prudentium facilis.
Spottaren søkjer visdom, men fåfengt, men lett finn den skynsame kunnskap.
7 Vade contra virum stultum, et nescit labia prudentiae.
Gakk burt frå ein dåre, ei fekk du der merka lippor med kunnskap.
8 Sapientia callidi est intelligere viam suam: et imprudentia stultorum errans.
Klok manns visdom er: han skynar vegen sin, men dåre-narreskapen er: dei svik seg sjølv.
9 Stultis illudet peccatum, et inter iustos morabitur gratia.
Dårar fær spott av sitt eige skuldoffer, men millom ærlege folk er godhug.
10 Cor quod novit amaritudinem animae suae, in gaudio eius non miscebitur extraneus.
Hjarta kjenner si eigi sorg, og gleda legg ingen framand seg uppi.
11 Domus impiorum delebitur: tabernacula vero iustorum germinabunt.
Gudlause folk fær sitt hus lagt i øyde, men ærlege folk ser tjeldet sitt bløma.
12 Est via, quae videtur homini iusta: novissima autem eius deducunt ad mortem.
Mang ein veg tykkjer folk er rett, men enden på honom er vegar til dauden.
13 Risus dolore miscebitur, et extrema gaudii luctus occupat.
Jamvel midt i låtten kjenner hjarta vondt, og enden på gleda er sorg.
14 Viis suis replebitur stultus, et super eum erit vir bonus.
Av åtferdi si skal den fråfalne mettast, og ein god mann held seg burte frå han.
15 Innocens credit omni verbo: astutus considerat gressus suos. Filio doloso nihil erit boni: servo autem sapienti prosperi erunt actus, et dirigetur via eius.
Den einfalde trur kvart ordet, men den kloke agtar på sine stig.
16 Sapiens timet, et declinat a malo: stultus transilit, et confidit.
Den vise ottast og held seg frå vondt, men dåren er brålyndt og trygg.
17 Impatiens operabitur stultitiam: et vir versutus odiosus est.
Bråsinna mann gjer narreverk, og meinsløg mann vert hata.
18 Possidebunt parvuli stultitiam, et expectabunt astuti scientiam.
Einfalde erver dårskap, men dei kloke fær kunnskap til krans.
19 Iacebunt mali ante bonos: et impii ante portas iustorum.
Vonde skal bøygja seg for dei gode, og gudlause ved portarne til den rettferdige.
20 Etiam proximo suo pauper odiosus erit: amici vero divitum multi.
Ein fatig vert hata av venen sin jamvel, men ein rik vert elska av mange.
21 Qui despicit proximum suum, peccat: qui autem miseretur pauperis, beatus erit. Qui credit in Domino, misericordiam diligit.
Vanvyrder du næsten din, syndar du, men sæl den som ynkast yver armingar.
22 Errant qui operantur malum: misericordia et veritas praeparant bona.
Skal ikkje dei fara vilt som finn på vondt, og miskunn og truskap timast deim som finn på godt?
23 In omni opere bono erit abundantia: ubi autem verba sunt plurima, ibi frequenter egestas.
Alt stræv fører vinning med seg, men tome ord gjev berre tap.
24 Corona sapientium, divitiae eorum: fatuitas stultorum, imprudentia.
Rikdomen er for dei vise ei krans, men narreskapen hjå dårar er narreskap.
25 Liberat animas testis fidelis: et profert mendacia versipellis.
Eit sanningsvitne bergar liv, men den som andar lygn, er full av svik.
26 In timore Domini fiducia fortitudinis, et filiis eius erit spes.
Den som ottast Herren, hev ei borg so fast, og for hans born det finnast skal ei livd.
27 Timor Domini fons vitae, ut declinet a ruina mortis.
Otte for Herren er livsens kjelda, so ein slepp undan daudesnaror.
28 In multitudine populi dignitas regis: et in paucitate plebis ignominia principis.
Mykje folk er konungs prydnad, men folkemink er hovdings fall.
29 Qui patiens est, multa gubernatur prudentia: qui autem impatiens est, exaltat stultitiam suam.
Langmodig mann hev mykje vit, men bråhuga mann syner narreskap.
30 Vita carnium, sanitas cordis: putredo ossium, invidia.
Spaklyndt hjarta er likamens liv, men ilska er ròt i beini.
31 Qui calumniatur egentem, exprobrat factori eius: honorat autem eum, qui miseretur pauperis.
Trykkjer du armingen, spottar du skaparen hans, men du ærar skaparen når du er mild mot fatigmann.
32 In malitia sua expelletur impius: sperat autem iustus in morte sua.
I ulukka si lyt den gudlause stupa, men den rettferdige hev trygd når han skal døy.
33 In corde prudentis requiescit sapientia, et indoctos quosque erudiet.
I hjarta på den vituge held visdomen seg still, men hjå dårar ter han seg fram.
34 Iustitia elevat gentem: miseros autem facit populos peccatum.
Rettferd upphøgjer eit folk, men syndi er skam for folki.
35 Acceptus est regi minister intelligens: iracundiam eius inutilis sustinebit.
Kongen likar godt den kloke tenar, men harmast på den som skjemmer seg ut.
