Job 8
1 Respondens autem Baldad Suhites, dixit:
Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
2 Usquequo loqueris talia, et spiritus multiplex sermones oris tui?
Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?
3 Numquid Deus supplantat iudicium? aut Omnipotens subvertit quod iustum est?
Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?
4 Etiam si filii tui peccaverunt ei, et dimisit eos in manu iniquitatis suae:
Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.
5 Tu tamen si diluculo consurrexeris ad Deum, et Omnipotentem fueris deprecatus:
Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,
6 Si mundus et rectus incesseris, statim evigilabit ad te, et pacatum reddet habitaculum iustitiae tuae:
hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,
7 In tantum, ut si priora tua fuerint parva, et novissima tua multiplicentur nimis.
og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.
8 Interroga enim generationem pristinam, et diligenter investiga patrum memoriam:
For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut
9 (Hesterni quippe sumus, et ignoramus quoniam sicut umbra dies nostri sunt super terram.)
- for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -
10 Et ipsi docebunt te: loquentur tibi, et de corde suo proferent eloquia.
de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.
11 Numquid vivere potest scirpus absque humore? aut crescere carectum sine aqua?
Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?
12 Cum adhuc sit in flore, nec carpatur manu, ante omnes herbas arescit:
Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.
13 Sic viae omnium, qui obliviscuntur Deum, et spes hypocritae peribit:
Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;
14 Non ei placebit vecordia sua, et sicut tela aranearum fiducia eius.
hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.
15 Innitetur super domum suam, et non stabit: fulciet eam, et non consurget:
Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.
16 Humectus videtur antequam veniat Sol, et in ortu suo germen eius egredietur.
Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;
17 Super acervum petrarum radices eius densabuntur, et inter lapides commorabitur.
om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.
18 Si absorbuerit eum de loco suo, negabit eum, et dicet: Non novi te.
Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.
19 Haec est enim laetitia viae eius, ut rursum de terra alii germinentur.
Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.
20 Deus non proiiciet simplicem, nec porriget manum malignis:
Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.
21 Donec impleatur risu os tuum, et labia tua iubilo.
Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.
22 Qui oderunt te, induentur confusione: et tabernaculum impiorum non subsistet.
De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.
