Job 7
1 Militia est vita hominis super terram: et sicut dies mercenarii, dies eius.
Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
2 Sicut servus desiderat umbram, et sicut mercenarius praestolatur finem operis sui:
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
3 Sic et ego habui menses vacuos, et noctes laboriosas enumeravi mihi.
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
4 Si dormiero, dicam: Quando consurgam? et rursum expectabo vesperam, et replebor doloribus usque ad tenebras.
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
5 Induta est caro mea putredine et sordibus pulveris, cutis mea aruit, et contracta est.
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
6 Dies mei velocius transierunt quam a texente tela succiditur, et consumpti sunt absque ulla spe.
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
7 Memento quia ventus est vita mea, et non revertetur oculus meus ut videat bona.
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
8 Nec aspiciet me visus hominis: oculi tui in me, et non subsistam.
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
9 Sicut consumitur nubes, et pertransit: sic qui descenderit ad inferos, non ascendet. (Sheol h7585)
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
10 Nec revertetur ultra in domum suam, neque cognoscet eum amplius locus eius.
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
11 Quapropter et ego non parcam ori meo, loquar in tribulatione spiritus mei: confabulabor cum amaritudine animae meae.
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
12 Numquid mare ego sum, aut cetus, quia circumdedisti me carcere?
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
13 Si dixero: Consolabitur me lectulus meus, et relevabor loquens mecum in strato meo:
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
14 Terrebis me per somnia, et per visiones horrore concuties.
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
15 Quam ob rem elegit suspendium anima mea, et mortem ossa mea.
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
16 Desperavi, nequaquam ultra iam vivam: parce mihi, nihil enim sunt dies mei.
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
17 Quid est homo, quia magnificas eum? aut quid apponis erga eum cor tuum?
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
18 Visitas eum diluculo, et subito probas illum:
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
19 Usquequo non parcis mihi, nec dimittis me ut glutiam salivam meam?
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
20 Peccavi, quid faciam tibi o custos hominum? quare posuisti me contrarium tibi, et factus sum mihimetipsi gravis?
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
21 Cur non tollis peccatum meum, et quare non aufers iniquitatem meam? ecce, nunc in pulvere dormiam: et si mane me quaesieris, non subsistam.
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
