Job 6
1 Respondens autem Iob, dixit:
Då tok Job til ords og svara:
2 Utinam appenderentur peccata mea, quibus iram merui: et calamitas, quam patior, in statera.
«Um dei mitt mismod vega vilde og få ulukka mi på vegti,
3 Quasi arena maris haec gravior appareret: unde et verba mea dolore sunt plena:
det tyngjer meir enn havsens sand; difor var ordi mine ville.
4 Quia sagittae Domini in me sunt, quarum indignatio ebibit spiritum meum, et terrores Domini militant contra me.
For Allvalds pilar sit i meg, mi ånd lyt suga deira gift; Guds rædslor reiser seg til åtak.
5 Numquid rugiet onager cum habuerit herbam? aut mugiet bos cum ante praesepe plenum steterit?
Skrik asnet vel i grøne eng? Og rautar uksen ved sitt for?
6 Aut poterit comedi insulsum, quod non est sale conditum? aut potest aliquis gustare, quod gustatum affert mortem?
Kven et det smerne utan salt? Kven finn vel smak i eggjekvite?
7 Quae prius nolebat tangere anima mea, nunc prae angustia, cibi mei sunt.
Det byd meg mot å røra slikt, det er som min utskjemde mat.
8 Quis det ut veniat petitio mea: et quod expecto, tribuat mihi Deus?
Å, fekk eg uppfyllt bøni mi! Gav Gud meg det eg vonar på!
9 Et qui coepit, ipse me conterat: solvat manum suam, et succidat me?
Ja, vild’ han berre knusa meg, med hand si min livstråd slita!
10 Et haec mihi sit consolatio ut affligens me dolore, non parcat, nec contradicam sermonibus Sancti.
Då hadde endå eg mi trøyst; trass pina skulde glad eg hoppa! - Den Heilage sitt ord eg held på.
11 Quae est enim fortitudo mea ut sustineam? aut quis finis meus, ut patienter agam?
Kva er mi kraft, at eg skuld’ vona? Mi framtid, at eg skulde tola?
12 Nec fortitudo lapidum fortitudo mea, nec caro mea aenea est.
Er krafti mi som steinen sterk? Er kanskje kroppen min av kopar?
13 Ecce, non est auxilium mihi in me, et necessarii quoque mei recesserunt a me.
Mi hjelp hev heilt forlate meg; all kvart stydjepunkt er frå meg teke.
14 Qui tollit ab amico suo misericordiam, timorem Domini derelinquit.
Ein rådlaus treng av venen kjærleik, um enn han ottast Allvald ei.
15 Fratres mei praeterierunt me, sicut torrens qui raptim transit in convallibus.
Som bekken brørne mine sveik, lik bekkjefar som turkar ut.
16 Qui timent pruinam, irruet super eos nix.
Fyrst gruggast dei av bråna is, og snø som blandar seg uti,
17 Tempore, quo fuerint dissipati, peribunt: et ut incaluerint, solventur de loco suo.
men minkar so i sumarsoli, og kverv til slutt burt i sumarhiten.
18 Involutae sunt semitae gressuum eorum: ambulabunt in vacuum, et peribunt.
Vegfarande vik av til deim, men kjem til øydemark og døyr.
19 Considerate semitas Thema, itinera Saba, et expectate paulisper.
Kjøpmenn frå Tema skoda dit, flokkar frå Saba vonar trygt;
20 Confusi sunt, quia speravi: venerunt quoque usque ad me, et pudore cooperti sunt.
men svikne vert dei i si von; dei narra vert når dei kjem fram.
21 Nunc venistis: et modo videntes plagam meam timetis.
So hev de vorte reint til inkjes, de rædsla såg, og rædde vart!
22 Numquid dixi: Afferte mihi, et de substantia vestra donate mihi?
Hev eg då bede dykk um noko? Bad eg dykk løysa meg med gods?
23 Vel, Liberate me de manu hostis, et de manu robustorum eruite me?
og frelsa meg frå fiendvald og kjøpa meg frå røvarar?
24 Docete me, et ego tacebo: et siquid forte ignoravi, instruite me.
Gjev meg eit svar, so skal eg tegja; seg meg kva eg hev synda med!
25 Quare detraxistis sermonibus veritatis, cum e vobis nullus sit qui possit arguere me?
Eit rettvis ord er lækjebot; men last frå dykk er inkje verdt.
26 Ad increpandum tantum eloquia concinnatis, et in ventum verba profertis.
Du lastar meg for ordi mine; men vonlaus mann so mangt kann segja.
27 Super pupillum irruitis, et subvertere nitimini amicum vestrum.
De kastar lut um farlaust barn, og handel driv um dykkar ven.
28 Verumtamen quod coepistis explete: praebete aurem, et videte an mentiar.
Vilde de berre sjå på meg! Trur de eg lyg dykk upp i augo?
29 Respondete obsecro absque contentione: et loquentes id quod iustum est, iudicate.
Vend um, lat ikkje urett skje! Vend um, enn hev eg rett i dette.
30 Et non invenietis in lingua mea iniquitatem, nec in faucibus meis stultitia personabit.
Finst det vel fals på tunga mi? Kann ei min gom ulukka smaka?
