Job 6
1 Respondens autem Iob, dixit:
Da tok Job til orde og sa:
2 Utinam appenderentur peccata mea, quibus iram merui: et calamitas, quam patior, in statera.
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 Quasi arena maris haec gravior appareret: unde et verba mea dolore sunt plena:
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 Quia sagittae Domini in me sunt, quarum indignatio ebibit spiritum meum, et terrores Domini militant contra me.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 Numquid rugiet onager cum habuerit herbam? aut mugiet bos cum ante praesepe plenum steterit?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Aut poterit comedi insulsum, quod non est sale conditum? aut potest aliquis gustare, quod gustatum affert mortem?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 Quae prius nolebat tangere anima mea, nunc prae angustia, cibi mei sunt.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 Quis det ut veniat petitio mea: et quod expecto, tribuat mihi Deus?
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 Et qui coepit, ipse me conterat: solvat manum suam, et succidat me?
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 Et haec mihi sit consolatio ut affligens me dolore, non parcat, nec contradicam sermonibus Sancti.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 Quae est enim fortitudo mea ut sustineam? aut quis finis meus, ut patienter agam?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 Nec fortitudo lapidum fortitudo mea, nec caro mea aenea est.
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Ecce, non est auxilium mihi in me, et necessarii quoque mei recesserunt a me.
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 Qui tollit ab amico suo misericordiam, timorem Domini derelinquit.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 Fratres mei praeterierunt me, sicut torrens qui raptim transit in convallibus.
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 Qui timent pruinam, irruet super eos nix.
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 Tempore, quo fuerint dissipati, peribunt: et ut incaluerint, solventur de loco suo.
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 Involutae sunt semitae gressuum eorum: ambulabunt in vacuum, et peribunt.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 Considerate semitas Thema, itinera Saba, et expectate paulisper.
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 Confusi sunt, quia speravi: venerunt quoque usque ad me, et pudore cooperti sunt.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 Nunc venistis: et modo videntes plagam meam timetis.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 Numquid dixi: Afferte mihi, et de substantia vestra donate mihi?
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 Vel, Liberate me de manu hostis, et de manu robustorum eruite me?
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Docete me, et ego tacebo: et siquid forte ignoravi, instruite me.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 Quare detraxistis sermonibus veritatis, cum e vobis nullus sit qui possit arguere me?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 Ad increpandum tantum eloquia concinnatis, et in ventum verba profertis.
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 Super pupillum irruitis, et subvertere nitimini amicum vestrum.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Verumtamen quod coepistis explete: praebete aurem, et videte an mentiar.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Respondete obsecro absque contentione: et loquentes id quod iustum est, iudicate.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 Et non invenietis in lingua mea iniquitatem, nec in faucibus meis stultitia personabit.
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
