Job 4
1 Respondens autem Eliphaz Themanites, dixit:
Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 Si coeperimus loqui tibi, forsitan moleste accipies, sed conceptum sermonem tenere quis poterit?
Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3 Ecce docuisti multos, et manus lassas roborasti:
Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4 Vacillantes confirmaverunt sermones tui, et genua trementia confortasti:
dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5 Nunc autem venit super te plaga, et defecisti: tetigit te, et conturbatus es.
Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6 Ubi est timor tuus, fortitudo tua, patientia tua, et perfectio viarum tuarum?
Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7 Recordare obsecro te, quis umquam innocens periit? aut quando recti deleti sunt?
Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8 Quin potius vidi eos, qui operantur iniquitatem, et seminant dolores, et metunt eos,
Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9 Flante Deo perisse, et spiritu irae eius esse consumptos:
De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10 Rugitus leonis, et vox leaenae, et dentes catulorum leonum contriti sunt.
Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11 Tigris periit, eo quod non haberet praedam, et catuli leonis dissipati sunt.
Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12 Porro ad me dictum est verbum absconditum, et quasi furtive suscepit auris mea venas susurri eius.
Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13 In horrore visionis nocturnae, quando solet sopor occupare homines,
under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14 Pavor tenuit me, et tremor, et omnia ossa mea perterrita sunt:
Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15 Et cum spiritus me praesente transiret, inhorruerunt pili carnis meae.
Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16 Stetit quidam, cuius non agnoscebam vultum, imago coram oculis meis, et vocem quasi aurae lenis audivi.
Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17 Numquid homo, Dei comparatione iustificabitur, aut factore suo purior erit vir?
Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18 Ecce qui serviunt ei, non sunt stabiles, et in angelis suis reperit pravitatem:
Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
19 Quanto magis hi qui habitant domos luteas, qui terrenum habent fundamentum, consumentur velut a tinea?
hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20 De mane usque ad vesperam succidentur: et quia nullus intelligit, in aeternum peribunt.
Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21 Qui autem reliqui fuerint, auferentur ex eis: morientur, et non in sapientia.
Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
