Job 37
1 Super hoc expavit cor meum, et emotum est de loco suo.
Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.
2 Audite auditionem in terrore vocis eius, et sonum de ore illius procedentem.
Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!
3 Subter omnes caelos ipse considerat, et lumen illius super terminos terrae.
Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.
4 Post eum rugiet sonitus, tonabit voce magnitudinis suae, et non investigabitur, cum audita fuerit vox eius.
Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.
5 Tonabit Deus in voce sua mirabiliter, qui facit magna et inscrutabilia.
Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.
6 Qui praecipit nivi ut descendat in terram, et hiemis pluviis, et imbri fortitudinis suae.
Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.
7 Qui in manu omnium hominum signat, ut noverint singuli opera sua.
Hvert menneskes hånd forsegler han, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham.
8 Ingredietur bestia latibulum, et in antro suo morabitur.
Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.
9 Ab interioribus austri egredietur tempestas, et ab Arcturo frigus.
Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.
10 Flante Deo concrescit gelu, et rursum latissimae funduntur aquae.
Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.
11 Frumentum desiderat nubes, et nubes spargunt lumen suum.
Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,
12 Quae lustrant per circuitum, quocumque eas voluntas gubernantis duxerit, ad omne quod praeceperit illis super faciem orbis terrarum:
og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;
13 Sive in una tribu, sive in terra sua, sive in quocumque loco misericordiae suae eas iusserit inveniri.
enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.
14 Ausculta haec Iob: sta, et considera mirabilia Dei.
Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!
15 Numquid scis quando praeceperit Deus pluviis, ut ostenderent lucem nubium eius?
Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?
16 Numquid nosti semitas nubium magnas, et perfectas scientias?
Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,
17 Nonne vestimenta tua calida sunt, cum perflata fuerit terra Austro?
du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?
18 Tu forsitan cum eo fabricatus es caelos, qui solidissimi quasi aere fusi sunt.
Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?
19 Ostende nobis quid dicamus illi: nos quippe involvimur tenebris.
Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.
20 Quis narrabit ei quae loquor? etiam si locutus fuerit homo, devorabitur.
Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?
21 At nunc non vident lucem: subito aer cogetur in nubes, et ventus transiens fugabit eas.
Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.
22 Ab Aquilone aurum venit, et ad Deum formidolosa laudatio.
Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.
23 Digne eum invenire non possumus: magnus fortitudine, et iudicio, et iustitia et enarrari non potest.
Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.
24 Ideo timebunt eum viri, et non audebunt contemplari omnes, qui sibi videntur esse sapientes.
Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.
