Job 3
1 Post haec aperuit Iob os suum, et maledixit diei suo,
Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
2 et locutus est.
Job tok til ords og sagde:
3 Pereat dies in qua natus sum, et nox in qua dictum est: Conceptus est homo.
«Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
4 Dies ille vertatur in tenebras, non requirat eum Deus desuper, et non illustretur lumine.
Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
5 Obscurent eum tenebrae et umbra mortis, occupet eum caligo, et involvatur amaritudine.
Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
6 Noctem illam tenebrosus turbo possideat, non computetur in diebus anni, nec numeretur in mensibus:
og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
7 Sit nox illa solitaria, nec laude digna:
Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
8 Maledicant ei qui maledicunt diei, qui parati sunt suscitare Leviathan:
Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
9 Obtenebrentur stellae caligine eius: expectet lucem et non videat, nec ortum surgentis aurorae:
Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
10 Quia non conclusit ostia ventris, qui portavit me, nec abstulit mala ab oculis meis.
av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
11 Quare non in vulva mortuus sum, egressus ex utero non statim perii?
Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
12 Quare exceptus genibus? cur lactatus uberibus?
Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
13 Nunc enim dormiens silerem, et somno meo requiescerem:
So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
14 Cum regibus et consulibus terrae, qui aedificant sibi solitudines:
hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
15 Aut cum principibus, qui possident aurum, et replent domos suas argento:
hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
16 Aut sicut abortivum absconditum non subsisterem, vel qui concepti non viderunt lucem.
ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
17 Ibi impii cessaverunt a tumultu, et ibi requieverunt fessi robore.
Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
18 Et quondam vincti pariter sine molestia, non audierunt vocem exactoris.
og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
19 Parvus et magnus ibi sunt, et servus liber a domino suo.
Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
20 Quare misero data est lux, et vita his, qui in amaritudine animae sunt?
Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
21 qui expectant mortem, et non venit, quasi effodientes thesaurum:
som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
22 Gaudentque vehementer cum invenerint sepulchrum.
som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
23 Viro cuius abscondita est via, et circumdedit eum Deus tenebris?
til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
24 Antequam comedam suspiro: et tamquam inundantes aquae, sic rugitus meus:
Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
25 Quia timor, quem timebam, evenit mihi: et quod verebar accidit.
Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
26 Nonne dissimulavi? nonne silui? nonne quievi? et venit super me indignatio.
Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
