Job 29
1 Addidit quoque Iob, assumens parabolam suam, et dixit:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Quis mihi tribuat, ut sim iuxta menses pristinos secundum dies, quibus Deus custodiebat me?
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 Quando splendebat lucerna eius super caput meum, et ad lumen eius ambulabam in tenebris?
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 Sicut fui in diebus adolescentiae meae, quando secreto Deus erat in tabernaculo meo?
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 Quando erat Omnipotens mecum: et in circuitu meo pueri mei?
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 Quando lavabam pedes meos butyro, et petra fundebat mihi rivos olei?
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 Quando procedebam ad portam civitatis, et in platea parabant cathedram mihi?
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 Videbant me iuvenes, et abscondebantur: et senes assurgentes stabant.
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 Principes cessabant loqui, et digitum superponebant ori suo.
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 Vocem suam cohibebant duces, et lingua eorum gutturi suo adhaerebat.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 Auris audiens beatificabat me, et oculus videns testimonium reddebat mihi.
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 Eo quod liberassem pauperem vociferantem, et pupillum, cui non esset adiutor.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 Benedictio perituri super me veniebat, et cor viduae consolatus sum.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Iustitia indutus sum: et vestivi me, sicut vestimento et diademate, iudicio meo.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 Oculus fui caeco, et pes claudo.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 Pater eram pauperum: et causam quam nesciebam, diligentissime investigabam.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 Conterebam molas iniqui, et de dentibus illius auferebam praedam.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 Dicebamque: In nidulo meo moriar, et sicut palma multiplicabo dies.
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 Radix mea aperta est secus aquas, et ros morabitur in messione mea.
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 Gloria mea semper innovabitur, et arcus meus in manu mea instaurabitur.
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 Qui me audiebant, expectabant sententiam, et intenti tacebant ad consilium meum.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 Verbis meis addere nihil audebant, et super illos stillabat eloquium meum.
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 Expectabant me sicut pluviam, et os suum aperiebant quasi ad imbrem serotinum.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 Siquando ridebam ad eos, non credebant, et lux vultus mei non cadebat in terram.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 Si voluissem ire ad eos, sedebam primus: cumque sederem quasi rex, circumstante exercitu, eram tamen moerentium consolator.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
