Job 27

1 Addidit quoque Iob, assumens parabolam suam, et dixit:

Job heldt fram med talen sin og sagde:

2 Vivit Deus, qui abstulit iudicium meum, et Omnipotens, qui ad amaritudinem adduxit animam meam.

«So sant Gud liver, som meg sveik, og Allvalds som meg volde sorg

3 Quia donec superest halitus in me, et spiritus Dei in naribus meis,

- for endå eg min ande dreg; i nosi mi er guddomspust -:

4 Non loquentur labia mea iniquitatem, nec lingua mea meditabitur mendacium.

Urett ligg ei på mine lippor; mi tunga talar ikkje svik.

5 Absit a me ut iustos vos esse iudicem: donec deficiam, non recedam ab innocentia mea.

D’er langt frå meg å gje’ dykk rett, mi uskyld held eg fast til dauden.

6 Iustificationem meam, quam coepi tenere, non deseram: neque enim reprehendit me cor meum in omni vita mea.

Mi rettferd held eg fast uskjepla, eg ingen dag treng skjemmast ved.

7 Sit ut impius, inimicus meus: et adversarius meus, quasi iniquus.

Min fiend’ skal seg syna gudlaus, min motstandar som urettferdig.

8 Quae est enim spes hypocritae si avare rapiat, et non liberet Deus animam eius?

Kva von hev en gudlaus att, når Gud vil sjæli or han draga?

9 Numquid Deus audiet clamorem eius cum venerit super eum angustia?

Vil Gud vel høyra skriket hans, når trengsla bryt innyver honom?

10 Aut poterit in Omnipotente delectari, et invocare Deum omni tempore?

Kann han i Allvald vel seg gleda? Kann han kvar tid påkalla Gud?

11 Docebo vos per manum Dei quae Omnipotens habeat, nec abscondam.

Eg um Guds hand vil læra dykk; kva Allvald vil, det dyl eg ikkje.

12 Ecce, vos omnes nostis, et quid sine causa vana loquimini?

Sjå dette hev det alle set; kvi talar de då tome ord?

13 Haec est pars hominis impii apud Deum, et hereditas violentorum, quam ob Omnipotente suscipient.

Den lut fær gudlause av Gud, den arven valdsmann fær av Allvald.

14 Si multiplicati fuerint filii eius, in gladio erunt, et nepotes eius non saturabuntur pane.

Til sverdet veks hans søner upp; hans avkom mettast ei med brød;

15 Qui reliqui fuerint ex eo, sepelientur in interitu, et viduae illius non plorabunt.

dei siste legst i grav ved pest, og enkjorne held ingi klaga.

16 Si comportaverit quasi terram argentum, et sicut lutum praeparaverit vestimenta:

Og um han dyngjer sylv som dust og samlar klæde liksom leir:

17 Praeparabit quidem, sed iustus vestietur illis: et argentum innocens dividet.

Den rettvise tek klædi på; skuldlause skifter sylvet hans.

18 Aedificavit sicut tinea domum suam, et sicut custos fecit umbraculum.

Han byggjer huset sitt som molen, likt hytta vaktmannen set upp.

19 Dives cum dormierit, nihil secum auferet: aperiet oculos suos, et nihil inveniet.

Rik legg han seg - men aldri meir; han opnar augo - og er burte.

20 Apprehendet eum quasi aqua inopia, nocte opprimet eum tempestas.

Som vatsflaum rædsla honom tek, ved natt riv stormen honom burt.

21 Tollet eum ventus urens, et auferet, et velut turbo rapiet eum de loco suo.

Han driv av stad for austanvind, som blæs han frå hans heimstad burt.

22 Et mittet super eum, et non parcet: de manu eius fugiens fugiet.

Han utan miskunn på han skyt; frå handi hans han røma må.

23 Stringet super eum manus suas, et sibilabit super illum, intuens locum eius.

Med hender klappar dei åt han og pip han frå hans heimstad burt.