Job 27
1 Addidit quoque Iob, assumens parabolam suam, et dixit:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Vivit Deus, qui abstulit iudicium meum, et Omnipotens, qui ad amaritudinem adduxit animam meam.
Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg
3 Quia donec superest halitus in me, et spiritus Dei in naribus meis,
- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese -:
4 Non loquentur labia mea iniquitatem, nec lingua mea meditabitur mendacium.
Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.
5 Absit a me ut iustos vos esse iudicem: donec deficiam, non recedam ab innocentia mea.
Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.
6 Iustificationem meam, quam coepi tenere, non deseram: neque enim reprehendit me cor meum in omni vita mea.
Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.
7 Sit ut impius, inimicus meus: et adversarius meus, quasi iniquus.
La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!
8 Quae est enim spes hypocritae si avare rapiat, et non liberet Deus animam eius?
For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?
9 Numquid Deus audiet clamorem eius cum venerit super eum angustia?
Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?
10 Aut poterit in Omnipotente delectari, et invocare Deum omni tempore?
Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?
11 Docebo vos per manum Dei quae Omnipotens habeat, nec abscondam.
Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.
12 Ecce, vos omnes nostis, et quid sine causa vana loquimini?
I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?
13 Haec est pars hominis impii apud Deum, et hereditas violentorum, quam ob Omnipotente suscipient.
Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:
14 Si multiplicati fuerint filii eius, in gladio erunt, et nepotes eius non saturabuntur pane.
Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.
15 Qui reliqui fuerint ex eo, sepelientur in interitu, et viduae illius non plorabunt.
De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.
16 Si comportaverit quasi terram argentum, et sicut lutum praeparaverit vestimenta:
Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,
17 Praeparabit quidem, sed iustus vestietur illis: et argentum innocens dividet.
så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.
18 Aedificavit sicut tinea domum suam, et sicut custos fecit umbraculum.
Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.
19 Dives cum dormierit, nihil secum auferet: aperiet oculos suos, et nihil inveniet.
Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det er der ikke.
20 Apprehendet eum quasi aqua inopia, nocte opprimet eum tempestas.
Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.
21 Tollet eum ventus urens, et auferet, et velut turbo rapiet eum de loco suo.
Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.
22 Et mittet super eum, et non parcet: de manu eius fugiens fugiet.
Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.
23 Stringet super eum manus suas, et sibilabit super illum, intuens locum eius.
Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.
