Job 24
1 Ab Omnipotente non sunt abscondita tempora: qui autem noverunt eum, ignorant dies illius.
Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
2 Alii terminos transtulerunt, diripuerunt greges, et paverunt eos.
Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
3 Asinum pupillorum abegerunt, et abstulerunt pro pignore bovem viduae.
Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
4 Subverterunt pauperum viam, et oppresserunt pariter mansuetos terrae.
Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
5 Alii quasi onagri in deserto egrediuntur ad opus suum: vigilantes ad praedam, praeparant panem liberis.
Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
6 Agrum non suum demetunt: et vineam eius, quem vi oppresserint, vindemiant.
På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
7 Nudos dimittunt homines, indumenta tollentes, quibus non est operimentum in frigore:
Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
8 Quos imbres montium rigant: et non habentes velamen, amplexantur lapides.
Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
9 Vim fecerunt depraedantes pupillos, et vulgum pauperem spoliaverunt.
Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
10 Nudis et incedentibus absque vestitu, et esurientibus tulerunt spicas.
Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
11 Inter acervos eorum meridiati sunt, qui calcatis torcularibus sitiunt.
Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
12 De civitatibus fecerunt viros gemere, et anima vulneratorum clamavit, et Deus inultum abire non patitur.
Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
13 Ipsi fuerunt rebelles lumini, nescierunt vias eius, nec reversi sunt per semitas eius.
Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
14 Mane primo consurgit homicida, interficit egenum et pauperem: per noctem vero erit quasi fur.
Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
15 Oculus adulteri observat caliginem, dicens: Non me videbit oculus: et operiet vultum suum.
Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
16 Perfodit in tenebris domos, sicut in die condixerant sibi, et ignoraverunt lucem.
I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
17 Si subito apparuerit aurora, arbitrantur umbram mortis: et sic in tenebris quasi in luce ambulant.
For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
18 Levis est super faciem aquae: maledicta sit pars eius in terra, nec ambulet per viam vinearum.
Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder. (Sheol h7585)
20 Obliviscatur eius misericordia: dulcedo illius vermes: non sit in recordatione, sed conteratur quasi lignum infructuosum.
Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
21 Pavit enim sterilem, et quae non parit, et viduae bene non fecit.
Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
22 Detraxit fortes in fortitudine sua: et cum steterit, non credet vitae suae.
Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
23 Dedit ei Deus locum poenitentiae, et ille abutitur eo in superbiam: oculi autem eius sunt in viis illius.
Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
24 Elevati sunt ad modicum, et non subsistent, et humiliabuntur sicut omnia, et auferentur, et sicut summitates spicarum conterentur.
De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
25 Quod si non est ita, quis me potest arguere esse mentitum, et ponere ante Deum verba mea?
Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
