Job 23
1 Respondens autem Iob, ait:
Da tok Job til orde og sa:
2 Nunc quoque in amaritudine est sermo meus, et manus plagae meae aggravata est super gemitum meum.
Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk.
3 Quis mihi tribuat ut cognoscam et inveniam illum, et veniam usque ad solium eius?
Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!
4 Ponam coram eo iudicium, et os meum replebo increpationibus.
Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.
5 Ut sciam verba, quae mihi respondeat, et intelligam quid loquatur mihi.
Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.
6 Nolo multa fortitudine contendat mecum, nec magnitudinis suae mole me premat.
Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?
7 Proponat aequitatem contra me, et perveniet ad victoriam iudicium meum.
Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.
8 Si ad Orientem iero, non apparet: si ad Occidentem, non intelligam eum.
Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;
9 Si ad sinistram, quid agam? non apprehendam eum: si me vertam ad dexteram, non videbo illum.
er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.
10 Ipse vero scit viam meam, et probavit me quasi aurum, quod per ignem transit:
For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.
11 Vestigia eius secutus est pes meus, viam eius custodivi, et non declinavi ex ea.
Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.
12 A mandatis labiorum eius non recessi, et in sinu meo abscondi verba oris eius.
Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov aktet jeg på hans munns ord.
13 Ipse enim solus est, et nemo avertere potest cogitationem eius: et anima eius quodcumque voluit, hoc fecit.
Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.
14 Cum expleverit in me voluntatem suam, et alia multa similia praesto sunt ei.
For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.
15 Et idcirco a facie eius turbatus sum, et considerans eum, timore solicitor.
Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det, så bever jeg for ham.
16 Deus mollivit cor meum, et Omnipotens conturbavit me.
Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,
17 Non enim perii propter imminentes tenebras, nec faciem meam operuit caligo.
fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.
