Job 19

1 Respondens autem Iob, dixit:

Då svara Job og sagde:

2 Usquequo affligitis animam meam, et atteritis me sermonibus?

«Kor lenge vil mi sjel de harma og krasa meg med dykkar ord?

3 En, decies confunditis me, et non erubescitis opprimentes me.

Ti gonger hev de no meg spotta; de skjemmest ei å krenkja meg.

4 Nempe, et si ignoravi, mecum erit ignorantia mea.

Hev eg i røyndi mistak gjort, dei mistak er mi eigi sak.

5 At vos contra me erigimini, et arguitis me opprobriis meis.

Vil de dykk briska imot meg, som um eg lid mi skam med rette?

6 Saltem nunc intelligite quia Deus non aequo iudicio afflixerit me, et flagellis suis me cinxerit.

Hugs på at Gud hev bøygt meg ned og spana kringum meg sitt garn.

7 Ecce clamabo vim patiens, et nemo audiet: vociferabor, et non est qui iudicet.

Eg ropar: «Vald!» - men eg fær’kje svar; eg ropar: «Hjelp!» men fær’kje rett.

8 Semitam meam circumsepsit, et transire non possum, et in calle meo tenebras posuit.

Han stengjer vegen for min fot, og myrker legg han på min stig.

9 Spoliavit me gloria mea, et abstulit coronam de capite meo.

Min heidersklædnad drog han av; han frå mitt hovud kransen tok.

10 Destruxit me undique, et pereo, et quasi evulsae arbori abstulit spem meam.

Mi vern han braut, so eg gjekk under, mi von sleit han lik treet upp.

11 Iratus est contra me furor eius, et sic me habuit quasi hostem suum.

Hans vreide logar meg imot, og for ein fiend’ held han meg.

12 Simul venerunt latrones eius, et fecerunt sibi viam per me, et obsederunt in gyro tabernaculum meum.

Hans skarar stemner fram mot meg; dei brøyter seg ein veg mot meg og lægrar seg kring tjeldet mitt.

13 Fratres meos longe fecit a me, et noti mei quasi alieni recesserunt a me.

Han dreiv ifrå meg mine frendar, og kjenningar vart framande.

14 Dereliquerunt me propinqui mei: et qui me noverant, obliti sunt mei.

Skyldfolki held seg burte frå meg, husvenerne hev gløymt meg burt.

15 Inquilini domus meae, et ancillae meae sicut alienum habuerunt me, et quasi peregrinus fui in oculis eorum.

For hjon og tenar er eg framand; dei held meg for ein ukjend mann.

16 Servum meum vocavi, et non respondit, ore proprio deprecabar illum.

Ei svarar drengen på mitt rop. Eg må med munnen tigga honom;

17 Halitum meum exhorruit uxor mea, et orabam filios uteri mei.

min ande byd imot for kona, eg tevjar ilt for mine sambrør.

18 Stulti quoque despiciebant me, et cum ab eis recessissem, detrahebant mihi.

Jamvel smågutar spottar meg, når eg stend upp, dei talar mot meg.

19 Abominati sunt me quondam consiliarii mei: et quem maxime diligebam, aversatus est me.

Dei styggjest for meg mine vener, og dei eg elska, snur seg mot meg.

20 Pelli meae, consumptis carnibus, adhaesit os meum, et derelicta sunt tantummodo labia circa dentes meos.

Min kropp er berre skin og bein, snaudt hev eg endå tannkjøt att.

21 Miseremini mei, miseremini mei, saltem vos amici mei, quia manus Domini tetigit me.

Hav medynk, medynk, mine vener! Gud hev meg råka med si hand.

22 Quare persequimini me sicut Deus, et carnibus meis saturamini?

Kvifor skal de som Gud meg jaga, og vert ei mette av mitt kjøt?

23 Quis mihi tribuat ut scribantur sermones mei? quis mihi det ut exarentur in libro

Å, gjev at mine ord vart skrivne, og i ei bok vart rita inn,

24 stylo ferreo, et plumbi lamina, vel celte sculpantur in silice?

ja, vart med jarnmeitel og bly for ævleg tid i berget hogne!

25 Scio enim quod Redemptor meus vivit, et in novissimo die de terra surrecturus sum:

Eg veit at min utløysar liver, til sist han yver moldi kjem.

26 Et rursum circumdabor pelle mea, et in carne mea videbo Deum Salvatorem meum.

Og når mi hud er øydelagd, ut frå mitt kjøt då ser eg Gud,

27 Quem visurus sum ego ipse, et oculi mei conspecturi sunt, et non alius: reposita est haec spes mea in sinu meo.

eg honom ser som venen min, mitt auga ser det, ingen framand! Å, nyro lengtar i mitt liv!

28 Quare ergo nunc dicitis: Persequamur eum, et radicem verbi inveniamus contra eum?

De segjer: «Me vil jaga honom!» - som um orsaki låg hjå meg!

29 Fugite ergo a facie gladii, quoniam ultor iniquitatum gladius est: et scitote esse iudicium.

Men de lyt agta dykk for sverdet; for vreide vert ved sverdet straffa. Og de skal vita: domen kjem.»