Job 17
1 Spiritus meus attenuabitur, dies mei breviabuntur, et solum mihi superest sepulchrum.
Mi ånd er knekt, mitt liv er sløkt, no hev eg berre gravi att.
2 Non peccavi, et in amaritudinibus moratur oculus meus.
Eg hæding finn på kvar ein kant, ved deira tråss lyt auga dvelja.
3 Libera me Domine, et pone me iuxta te, et cuiusvis manus pugnet contra me.
Å, set eit pant for meg hjå deg! Kven elles skal meg handslag gjeva?
4 Cor eorum longe fecisti a disciplina, propterea non exaltabuntur.
Du stengde deira sjæl for skyn; difor vil du ikkje lyfta deim.
5 Praedam pollicetur sociis, et oculi filiorum eius deficient.
Den som gjev vener burt til plundring, hans søner sloknar augo på.
6 Posuit me quasi in proverbium vulgi, et exemplum sum coram eis.
Eg er for folk til ordtak sett, som ein dei sputtar beint i syni.
7 Caligavit ab indignatione oculus meus, et membra mea quasi in nihilum redacta sunt.
Mitt auga sjukt av sorger er, og mine lemer er ein skugge.
8 Stupebunt iusti super hoc, et innocens contra hypocritam suscitabitur.
Dei rettvise støkk yver slikt, og skuldfri harmast på ugudleg.
9 Et tenebit iustus viam suam, et mundis manibus addet fortitudinem.
Men rettvis mann sin veg gjeng fram, og magti veks hjå reinhendt mann.
10 Igitur omnes vos convertimini, et venite, et non inveniam in vobis ullum sapientem.
Men de - kom berre alle att! Eg ingen vismann finn hjå dykk.
11 Dies mei transierunt, cogitationes meae dissipatae sunt, torquentes cor meum:
Og mine dagar dei kvarv burt; og mine planar slitna sund, dei som mitt hjarta emna på.
12 Noctem verterunt in diem, et rursum post tenebras spero lucem.
Men dei gjer natti um til dag, som ljos var næmare enn myrkrer.
Eit hus i helheim er mi von, i myrkret reider eg mi seng. (Sheol h7585)
14 Putredini dixi: Pater meus es, mater mea, et soror mea, vermibus.
Til gravi ropar eg: «Min far!» til makken: «Mor mi! Syster mi!»
15 Ubi est ergo nunc praestolatio mea, et patientiam meam quis considerat?
Kvar vert det då av voni mi? Mi von, kven augnar henne då?
