Job 39
1 Numquid nosti tempus partus ibicum in petris, vel parturientes cervas observasti?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 Dinumerasti menses conceptus earum, et scisti tempus partus earum?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 Incurvantur ad fœtum, et pariunt, et rugitus emittunt.
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 Separantur filii earum, et pergunt ad pastum: egrediuntur, et non revertuntur ad eas.
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 Quis dimisit onagrum liberum, et vincula ejus quis solvit?
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 cui dedi in solitudine domum, et tabernacula ejus in terra salsuginis.
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 Contemnit multitudinem civitatis: clamorem exactoris non audit.
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 Circumspicit montes pascuæ suæ, et virentia quæque perquirit.
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 Numquid volet rhinoceros servire tibi, aut morabitur ad præsepe tuum?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 Numquid alligabis rhinocerota ad arandum loro tuo, aut confringet glebas vallium post te?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 Numquid fiduciam habebis in magna fortitudine ejus, et derelinques ei labores tuos?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 Numquid credes illi quod sementem reddat tibi, et aream tuam congreget?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 Penna struthionis similis est pennis herodii et accipitris.
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 Quando derelinquit ova sua in terra, tu forsitan in pulvere calefacies ea?
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 Obliviscitur quod pes conculcet ea, aut bestia agri conterat.
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 Duratur ad filios suos, quasi non sint sui: frustra laboravit, nullo timore cogente.
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 Privavit enim eam Deus sapientia, nec dedit illi intelligentiam.
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 Cum tempus fuerit, in altum alas erigit: deridet equum et ascensorem ejus.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 Numquid præbebis equo fortitudinem, aut circumdabis collo ejus hinnitum?
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 Numquid suscitabis eum quasi locustas? gloria narium ejus terror.
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 Terram ungula fodit; exultat audacter: in occursum pergit armatis.
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 Contemnit pavorem, nec cedit gladio.
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 Super ipsum sonabit pharetra; vibrabit hasta et clypeus:
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 fervens et fremens sorbet terram, nec reputat tubæ sonare clangorem.
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 Ubi audierit buccinam, dicit: Vah! procul odoratur bellum: exhortationem ducum, et ululatum exercitus.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 Numquid per sapientiam tuam plumescit accipiter, expandens alas suas ad austrum?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 Numquid ad præceptum tuum elevabitur aquila, et in arduis ponet nidum suum?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 In petris manet, et in præruptis silicibus commoratur, atque inaccessis rupibus.
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 Inde contemplatur escam, et de longe oculi ejus prospiciunt.
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 Pulli ejus lambent sanguinem: et ubicumque cadaver fuerit, statim adest.
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
