Proverbiorum 28
1 Fugit impius, nemine persequente: iustus autem quasi leo confidens, absque terrore erit.
Dei gudlause flyr um ingen deim elter, dei rettferdige er som ungløva trygge.
2 Propter peccata terræ multi principes eius: et propter hominis sapientiam, et horum scientiam quæ dicuntur, vita ducis longior erit.
Syndar eit land, fær det mange herrar, men hev folket mykje vit, varer retten lenge.
3 Vir pauper calumnians pauperes, similis est imbri vehementi, in quo paratur fames.
Ein fatig herre som trykkjer dei arme, er eit regn som herjar og ikkje gjev brød.
4 Qui derelinquunt legem, laudant impium: qui custodiunt, succenduntur contra eum.
Dei som gjeng ifrå lovi, prisar dei gudlause, men dei som held lovi, harmast på deim.
5 Viri mali non cogitant iudicium: qui autem inquirunt Dominum, animadvertunt omnia.
Vonde folk skynar ikkje kva rett er, men dei som søkjer Herren, skynar alt.
6 Melior est pauper ambulans in simplicitate sua, quam dives in pravis itineribus.
Betre er ein fatigmann som ferdast lytelaust, enn ein rikmann som er rang og gjeng tvo vegar.
7 Qui custodit legem, filius sapiens est: qui autem comessatores pascit, confundit patrem suum.
Den som agtar på rettleiding, er ein vitug son, men den som hev lag med øydarar, fører skam yver far sin.
8 Qui coacervat divitias usuris et fœnore, liberali in pauperes congregat eas.
Den som aukar si eiga med renta og oker, han sankar åt den som er god mot dei arme.
9 Qui declinat aures suas ne audiat legem, oratio eius erit execrabilis.
Um ein vil venda øyra burt og ikkje høyra lovi, er jamvel bøni hans ein styggedom.
10 Qui decipit iustos in via mala, in interitu suo corruet: et simplices possidebunt bona eius.
Den som villar ærlegt folk inn på ein vond veg, han skal stupa i si eigi grav, men dei lytelause skal erva det som godt er.
11 Sapiens sibi videtur vir dives: pauper autem prudens scrutabitur eum.
Ein rikmann tykkjer han er vis, men ein fatigmann med vit granskar honom ut.
12 In exultatione iustorum multa gloria est: regnantibus impiis ruinæ hominum.
Held dei rettferdige høgtid, stend det herleg til, men når gudlause kjem seg upp, lyt ein leita etter folk.
13 Qui abscondit scelera sua, non dirigetur: qui autem confessus fuerit, et reliquerit ea, misericordiam consequetur.
Den som dyl misgjerningarne sine, hev ikkje lukka med seg, men den som sannar deim og vender seg ifrå deim, han finn miskunn.
14 Beatus homo, qui semper est pavidus: qui vero mentis est duræ, corruet in malum.
Sæl den mannen som alltid ottast, men den som gjer hjarta sitt hardt, han fell i ulukka.
15 Leo rugiens, et ursus esuriens, princeps impius super populum pauperem.
Burande løva og ein grådig bjørn er gudlaus hovding yver fatigt folk.
16 Dux indigens prudentia, multos opprimet per calumniam: qui autem odit avaritiam, longi fient dies eius.
Du hovding fatig på vit og rik på vald! Dei som hatar urett vinning, skal liva lenge.
17 Hominem, qui calumniatur animæ sanguinem, si usque ad lacum fugerit, nemo sustinet.
Ein mann med blodskuld yver seg er på flugt alt til gravi, ingen må hjelpa honom.
18 Qui ambulat simpliciter, salvus erit: qui perversis graditur viis, concidet semel.
Den som ferdast lytelaust, vert frelst, men den range tvivegs-farar fell på den eine.
19 Qui operatur terram suam, satiabitur panibus: qui autem sectatur otium, replebitur egestate.
Den som dyrkar si jord, fær nøgdi av brød, men den som fer etter fåfengt, fær nøgdi av armod.
20 Vir fidelis multum laudabitur: qui autem festinat ditari, non erit innocens.
Ein trufast mann fær rik velsigning, men den som renner etter rikdom, vert ei urefst.
21 Qui cognoscit in iudicio faciem, non benefacit: iste et pro buccella panis deserit veritatem.
Det er’kje godt når ein gjer mannemun, men mang ein mann vert brotsmann for ein brødbit.
22 Vir, qui festinat ditari, et aliis invidet, ignorat quod egestas superveniet ei.
I bråhast vil den ovundsjuke verta rik, og han veit’kje at vanråd vil koma på han.
23 Qui corripit hominem, gratiam postea inveniet apud eum magis quam ille, qui per linguæ blandimenta decipit.
Den som refser ein mann, vinn seg takk til slutt meir enn den som smeikjer med tunga si.
24 Qui subtrahit aliquid a patre suo, et a matre: et dicit hoc non esse peccatum, particeps homicidæ est.
Den som plundrar far sin og mor si og segjer: «Det er ikkje synd, » han er øydelands lagsbror.
25 Qui se iactat, et dilatat, iurgia concitat: qui vero sperat in Domino, sanabitur.
Den vinnekjære valdar trætta, men den som lit på Herren, fær kveikjing.
26 Qui confidit in corde suo, stultus est: qui autem graditur sapienter, ipse salvabitur.
Den som lit på vitet sitt, han er ein dåre, men den som vandrar i visdom, vert frelst.
27 Qui dat pauperi, non indigebit: qui despicit deprecantem, sustinebit penuriam.
Den som gjev den fatige, vantar inkje, men den som let att augo, fær mykje banning yver seg.
28 Cum surrexerint impii, abscondentur homines: cum illi perierint, multiplicabuntur iusti.
Når gudlause kjem seg upp, då gøymer folk seg, men når dei gjeng til grunns, då aukar dei rettferdige.
