Marcum 8
1 In diebus illis iterum cum turba multa esset, nec haberent quod manducarent: convocatis discipulis, ait illis:
I de samme dager, da det atter var meget folk, og de ikke hadde noget å ete, kalte han sine disipler til sig og sa til dem:
2 Misereor super turbam: quia ecce iam triduo sustinent me, nec habent quod manducent:
Jeg ynkes inderlig over folket; for de har alt vært hos mig i tre dager, og de har ikke noget å ete;
3 et si dimisero eos ieiunos in domum suam, deficient in via: quidam enim ex eis de longe venerunt.
og lar jeg dem fare fastende hjem, vil de vansmekte på veien; nogen av dem er jo kommet langveisfra.
4 Et responderunt ei discipuli sui: unde illos quis poterit saturare panibus in solitudine?
Og hans disipler svarte ham: Hvorfra kan nogen få brød nok til å mette disse her i ørkenen?
5 Et interrogavit eos: Quot panes habetis? Qui dixerunt: Septem.
Og han spurte dem: Hvor mange brød har I? De sa: Syv.
6 Et præcepit turbæ discumbere super terram. Et accipiens septem panes, gratias agens fregit, et dabat discipulis suis ut apponerent, et apposuerunt turbæ.
Da bød han folket sette sig ned på jorden, og han tok de syv brød, takket og brøt dem og gav dem til sine disipler, forat de skulde dele dem ut; og de delte ut til folket.
7 Et habebant pisciculos paucos: et ipsos benedixit, et iussit apponi.
Og de hadde nogen få småfisker, og han velsignet dem og bød at også de skulde deles ut.
8 Et manducaverunt, et saturati sunt, et sustulerunt quod superaverat de fragmentis, septem sportas.
Og de åt og blev mette; og de tok op det som blev tilovers av stykkene, syv kurver.
9 Erant autem qui manducaverunt, quasi quattuor millia: et dimisit eos.
Men de var omkring fire tusen. Og han lot dem fare.
10 Et statim ascendens navim cum discipulis suis, venit in partes Dalmanutha.
Og straks gikk han ut i båten med sine disipler, og kom til landet ved Dalmanuta.
11 Et exierunt Pharisæi, et cœperunt conquirere cum eo, quærentes ab illo signum de cælo, tentantes eum.
Og fariseerne kom der ut og begynte å tviste med ham, idet de krevde et tegn fra himmelen av ham for å friste ham.
12 Et ingemiscens spiritu, ait: Quid generatio ista signum quærit? Amen dico vobis, si dabitur generationi isti signum.
Og han sukket i sin ånd og sa: Hvorfor krever denne slekt tegn? Sannelig sier jeg eder: Ikke skal det gis denne slekt noget tegn.
13 Et dimittens eos, ascendit iterum navim, et abiit trans fretum.
Og han forlot dem og gikk atter i båten, og fór over til hin side.
14 Et obliti sunt panes sumere: et nisi unum panem non habebant secum in navi.
Og de hadde glemt å ta brød med, og hadde ikke mere enn et eneste brød med sig i båten.
15 Et præcipiebat eis, dicens: Videte, et cavete a fermento Pharisæorum, et fermento Herodis.
Og han bød dem: Se eder for, ta eder i vare for fariseernes surdeig og for Herodes' surdeig!
16 Et cogitabant ad alterutrum, dicentes: Quia panes non habemus.
Og de talte sig imellem: Det er fordi vi ikke har brød med.
17 Quo cognito, ait illis Iesus: Quid cogitatis, quia panes non habetis? nondum cognoscetis nec intelligitis? adhuc cæcatum habetis cor vestrum?
Og da han merket det, sa han til dem: Hvorfor taler I med hverandre om at I ikke har brød med? Skjønner og forstår I ennu ikke? Er eders hjerte forherdet?
18 oculos habentes non videtis? et aures habentes non auditis? Nec recordamini,
Har I øine og ser ikke, har I ører og hører ikke? Kommer I ikke i hu
19 quando quinque panes fregi in quinque millia: quot cophinos fragmentorum plenos sustulistis? Dicunt ei: Duodecim.
da jeg brøt de fem brød til de fem tusen, hvor mange kurver fulle av stykker I da tok op? De sa til ham: Tolv.
20 Quando et septem panes in quattuor millia: quot sportas fragmentorum tulistis? Et dicunt ei: Septem.
Og da jeg brøt de syv til de fire tusen, hvor mange kurver fulle av stykker tok I da op? De sa: Syv.
21 Et dicebat eis: Quomodo nondum intelligitis?
Og han sa til dem: Hvorledes går det da til at I ennu ikke forstår?
22 Et veniunt Bethsaidam, et adducunt ei cæcum, et rogabant eum ut illum tangeret.
Og de kom til Betsaida. Og de førte en blind til ham og bad ham røre ved ham.
23 Et apprehensa manu cæci, eduxit eum extra vicum: et expuens in oculos eius impositis manibus suis, interrogavit eum si quid videret.
Og han tok den blinde ved hånden og førte ham utenfor byen, og han spyttet i hans øine og la sine hender på ham, og spurte ham om han så noget.
24 Et aspiciens, ait: Video homines velut arbores ambulantes.
Og han så op og sa: Jeg kan se mennesker; for jeg ser folk gå omkring likesom trær.
25 Deinde iterum imposuit manus super oculos eius: et cœpit videre. et restitutus est ita ut clare videret omnia.
Så la han atter sine hender på hans øine, og han så klart, og han blev helbredet og kunde se alt tydelig på frastand.
26 Et misit illum in domum suam, dicens: Vade in domum tuam: et si in vicum introieris, nemini dixeris.
Og han sendte ham hjem til hans hus og sa: Du skal ikke gå inn i byen eller si det til nogen i byen.
27 Et egressus est Iesus, et discipuli eius in castella Cæsareæ Philippi: et in via interrogabat discipulos suos, dicens eis: Quem me dicunt esse homines?
Og Jesus og hans disipler gikk ut til byene omkring Cesarea Filippi; og på veien spurte han sine disipler og sa til dem: Hvem sier folk at jeg er?
28 Qui responderunt illi, dicentes: Ioannem Baptistam, alii Eliam, alii vero quasi unum de prophetis.
De svarte ham: Nogen sier døperen Johannes, og andre Elias, andre igjen en av profetene.
29 Tunc dicit illis: Vos vero quem me esse dicitis? Respondens Petrus, ait ei: Tu es Christus.
Og han spurte dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Peter svarte og sa til ham: Du er Messias.
30 Et comminatus est eis, ne cui dicerent de illo.
Og han bød dem strengt at de ikke skulde si dette om ham til nogen.
31 Et cœpit docere eos quoniam oportet filium hominis pati multa, et reprobari a senioribus, et a summis sacerdotibus, et Scribis, et occidi: et post tres dies resurgere.
Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen skulde lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og ihjelslåes og opstå tre dager efter.
32 Et palam verbum loquebatur. Et apprehendens eum Petrus, cœpit increpare eum.
Og han talte rent ut om det. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.
33 Qui conversus, et videns discipulos suos, comminatus est Petro, dicens: Vade retro me satana, quoniam non sapis quæ Dei sunt, sed quæ sunt hominum.
Men han vendte sig om og så på sine disipler og irettesatte Peter og sa: Vik bak mig, Satan! for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.
34 Et convocata turba cum discipulis suis, dixit eis: Si quis vult me sequi, deneget semetipsum: et tollat crucem suam, et sequatur me.
Og han kalte folket til sig tillikemed sine disipler og sa til dem: Den som vil følge efter mig, han må fornekte sig selv og ta sitt kors op og følge mig.
35 Qui enim voluerit animam suam salvam facere, perdet eam: qui autem perdiderit animam suam propter me, et Evangelium, salvam faciet eam.
For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det.
36 Quid enim proderit homini, si lucretur mundum totum: et detrimentum animæ suæ faciat?
For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden og tar skade på sin sjel?
37 Aut quid dabit homo commutationis pro anima sua?
For hvad kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel?
38 Qui enim me confusus fuerit, et verba mea in generatione ista adultera et peccatrice: et filius hominis confundetur eum, cum venerit in gloria patris sui cum angelis sanctis.
For den som skammer sig ved mig og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme sig ved når han kommer i sin Faders herlighet med de hellige engler.
