Canticum Canticorum 7
1 Quam pulchri sunt gressus tui in calceamentis, filia principis! Iuncturæ femorum tuorum, sicut monilia, quæ fabricata sunt manu artificis.
«Kor fagert din fot stig på skoen, du gjævings møy. Dine lender er bogne som ei sylgja, smidd av ei kunstnarhand.
2 Umbilicus tuus crater tornatilis, numquam indigens poculis. Venter tuus sicut acervus tritici, vallatus liliis.
Fanget som skåli rund, ho aldri vante vin. Livet ein kveitehaug med liljor ikring.
3 Duo ubera tua, sicut duo hinnuli gemelli capreæ.
Eit killingpar barmen, tvillingar til ei gasella.
4 Collum tuum sicut turris eburnea. Oculi tui sicut piscinæ in Hesebon, quæ sunt in porta filiæ multitudinis. Nasus tuus sicut turris Libani, quæ respicit contra Damascum.
Din hals som eit filsbeinstårn, augo som Hesbons tjørner ved Bat-rabbims port. Nasen som Libanons tårn, som vender imot Damaskus.
5 Caput tuum ut Carmelus: et comæ capitis tui, sicut purpura regis vincta canalibus.
Ditt hovudet som Karmel ris upp, og lokkarne purpur er, ein konge i flettom er fanga.»
6 Quam pulchra es, et quam decora charissima, in deliciis!
«Å, kor fager, kor frid du er, du kjærleik so hugnadrik!
7 Statura tua assimilata est palmæ, et ubera tua botris.
Som ei palma er du i vokster, som druvor din barm.
8 Dixi: Ascendam in palmam, et apprehendam fructus eius: et erunt ubera tua sicut botri vineæ: et odor oris tui sicut malorum.
Eg meiner upp i palmen eg stig, i stylkerne tek eg tak, din barm skal vera som druvor, din ande er som dåm av eple.
9 Guttur tuum sicut vinum optimum, dignum dilecto meo ad potandum, labiisque et dentibus illius ad ruminandum.
Og munnen som ljuvaste vin.» «Som lett glid ned for min ven og kveikjer sovandes lippor.
10 Ego dilecto meo, et ad me conversio eius.
Til min ven høyrer eg, og til meg stend hans trå.»
11 Veni dilecte mi, egrediamur in agrum, commoremur in villis.
«Kom so min ven, ut på marki lat oss gå og i byom oss kvara!
12 Mane surgamus ad vineas, videamus si floruit vinea, si flores fructus parturiunt, si floruerunt mala Punica: ibi dabo tibi ubera mea.
Og i otta inni vingardom sjå, um vintreet sprett, um knupparne spring, um granattreet blømer! Der vil eg gjeva min elsk til deg.
13 Mandragoræ dederunt odorem. In portis nostris omnia poma: nova et vetera, dilecte mi, servavi tibi.
Frå kjærleiks-epli strøymer ein fræn, alle slag frukt er ved dørom. Nye og gamle, min ven, hev eg gøymt til deg.
