Psalmorum 109
1 In finem, Psalmus David.
Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
2 Deus laudem meam ne tacueris: quia os peccatoris, et os dolosi super me apertum est.
For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
3 Locuti sunt adversum me lingua dolosa, et sermonibus odii circumdederunt me: et expugnaverunt me gratis.
Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
4 Pro eo ut me diligerent, detrahebant mihi: ego autem orabam.
Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
5 Et posuerunt adversum me mala pro bonis: et odium pro dilectione mea.
dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
6 Constitue super eum peccatorem: et diabolus stet a dextris eius.
Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
7 Cum iudicatur, exeat condemnatus: et oratio eius fiat in peccatum.
Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
8 Fiant dies eius pauci: et episcopatum eius accipiat alter.
Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
9 Fiant filii eius orphani: et uxor eius vidua.
Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
10 Nutantes transferantur filii eius, et mendicent: et eiiciantur de habitationibus suis.
Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
11 Scrutetur fœnerator omnem substantiam eius: et diripiant alieni labores eius.
Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
12 Non sit illi adiutor: nec sit qui misereatur pupillis eius.
Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
13 Fiant nati eius in interitum: in generatione una deleatur nomen eius.
Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
14 In memoriam redeat iniquitas patrum eius in conspectu Domini: et peccatum matris eius non deleatur.
Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
15 Fiant contra Dominum semper, et dispereat de terra memoria eorum:
Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
16 pro eo quod non est recordatus facere misericordiam.
av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
17 Et persecutus est hominem inopem, et mendicum, et compunctum corde mortificare.
Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
18 Et dilexit maledictionem, et veniet ei: et noluit benedictionem, et elongabitur ab eo. Et induit maledictionem sicut vestimentum, et intravit sicut aqua in interiora eius, et sicut oleum in ossibus eius.
Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
19 Fiat ei sicut vestimentum, quo operitur: et sicut zona, qua semper præcingitur.
Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
20 Hoc opus eorum, qui detrahunt mihi apud Dominum: et qui loquuntur mala adversus animam meam.
Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
21 Et tu Domine, Domine, fac mecum propter nomen tuum: quia suavis est misericordia tua.
Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
22 Libera me quia egenus, et pauper ego sum: et cor meum conturbatum est intra me.
For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
23 Sicut umbra cum declinat, ablatus sum: et excussus sum sicut locustæ.
Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
24 Genua mea infirmata sunt a ieiunio: et caro mea immutata est propter oleum.
Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
25 Et ego factus sum opprobrium illis: viderunt me, et moverunt capita sua.
Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
26 Adiuva me Domine Deus meus: salvum me fac secundum misericordiam tuam.
Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
27 Et sciant quia manus tua hæc: et tu Domine fecisti eam.
so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
28 Maledicent illi, et tu benedices: qui insurgunt in me, confundantur: servus autem tuus lætabitur.
Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
29 Induantur qui detrahunt mihi, pudore: et operiantur sicut diploide confusione sua.
Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
30 Confitebor Domino nimis in ore meo: et in medio multorum laudabo eum.
Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
31 Quia astitit a dextris pauperis, ut salvam faceret a persequentibus animam meam.
For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
