Job 37
1 Super hoc expavit cor meum, et emotum est de loco suo.
For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
2 Audite auditionem in terrore vocis eius, et sonum de ore illius procedentem.
Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
3 Subter omnes cælos ipse considerat, et lumen illius super terminos terræ.
Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
4 Post eum rugiet sonitus, tonabit voce magnitudinis suæ, et non investigabitur, cum audita fuerit vox eius.
So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
5 Tonabit Deus in voce sua mirabiliter, qui facit magna et inscrutabilia.
Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
6 Qui præcipit nivi ut descendat in terram, et hiemis pluviis, et imbri fortitudinis suæ.
Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
7 Qui in manu omnium hominum signat, ut noverint singuli opera sua.
Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
8 Ingredietur bestia latibulum, et in antro suo morabitur.
Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
9 Ab interioribus egredietur tempestas, et ab Arcturo frigus.
Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
10 Flante Deo concrescit gelu, et rursum latissimæ funduntur aquæ.
Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
11 Frumentum desiderat nubes, et nubes spargunt lumen suum.
Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
12 Quæ lustrant per circuitum, quocumque eas voluntas gubernantis duxerit, ad omne quod præceperit illis super faciem orbis terrarum:
og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
13 Sive in una tribu, sive in terra sua, sive in quocumque loco misericordiæ suæ eas iusserit inveniri.
anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
14 Ausculta hæc Iob: sta, et considera mirabilia Dei.
Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
15 Numquid scis quando præceperit Deus pluviis, ut ostenderent lucem nubium eius?
Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
16 Numquid nosti semitas nubium magnas, et perfectas scientias?
Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
17 Nonne vestimenta tua calida sunt, cum perflata fuerit terra Austro?
Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
18 Tu forsitan cum eo fabricatus es cælos, qui solidissimi quasi ære fusi sunt.
Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
19 Ostende nobis quid dicamus illi: nos quippe involvimur tenebris.
Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
20 Quis narrabit ei quæ loquor? etiam si locutus fuerit homo, devorabitur.
Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
21 At nunc non vident lucem: subito aer cogetur in nubes, et ventus transiens fugabit eas.
No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
22 Ab Aquilone aurum venit, et ad Deum formidolosa laudatio.
Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
23 Digne eum invenire non possumus: magnus fortitudine, et iudicio, et iustitia et enarrari non potest.
Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
24 Ideo timebunt eum viri, et non audebunt contemplari omnes, qui sibi videntur esse sapientes.
Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
