Job 32
1 Omiserunt autem tres viri isti respondere Iob, eo quod iustus sibi videretur.
Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
2 Et iratus, indignatusque est Eliu filius Barachel Buzites, de cognatione Ram: iratus est autem adversum Iob, eo quod iustum se esse diceret coram Deo.
Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
3 Porro adversum amicos eius indignatus est, eo quod non invenissent responsionem rationabilem, sed tantummodo condemnassent Iob.
Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
4 Igitur Eliu expectavit Iob loquentem: eo quod seniores essent qui loquebantur.
For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
5 Cum autem vidisset quod tres respondere non potuissent, iratus est vehementer.
men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
6 Respondensque Eliu filius Barachel Buzites, dixit: Iunior sum tempore, vos autem antiquiores, idcirco demisso capite, veritus sum vobis indicare meam sententiam.
Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
7 Sperabam enim quod ætas prolixior loqueretur, et annorum multitudo doceret sapientiam.
Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
8 Sed, ut video, spiritus est in hominibus, et inspiratio Omnipotentis dat intelligentiam.
Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
9 Non sunt longævi sapientes, nec senes intelligunt iudicium.
Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
10 Ideo dicam: Audite me, ostendam vobis etiam ego meam sapientiam.
Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
11 Expectavi enim sermones vestros, audivi prudentiam vestram, donec disceptaremini sermonibus:
Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
12 Et donec putabam vos aliquid dicere, considerabam: sed, ut video, non est qui possit arguere Iob, et respondere ex vobis sermonibus eius.
Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
13 Ne forte dicatis: Invenimus sapientiam: Deus proiecit eum, non homo.
Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
14 Nihil locutus est mihi, et ego non secundum sermones vestros respondebo illi.
Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
15 Extimuerunt, nec responderunt ultra, abstuleruntque a se eloquia.
Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
16 Quoniam igitur expectavi, et non sunt locuti: steterunt, nec ultra responderunt:
Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
17 Respondebo et ego partem meam, et ostendam scientiam meam.
Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
18 Plenus sum enim sermonibus, et coarctat me spiritus uteri mei.
For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
19 En venter meus quasi mustum absque spiraculo, quod lagunculas novas disrumpit.
Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
20 Loquar, et respirabo paululum: aperiam labia mea, et respondebo.
Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
21 Non accipiam personam viri, et Deum homini non æquabo.
Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
22 Nescio enim quamdiu subsistam, et si post modicum tollat me Factor meus.
å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
