Job 16

1 Respondens autem Iob, dixit:

Då svara Job og sagde:

2 Audivi frequenter talia, consolatores onerosi omnes vos estis.

«Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.

3 Numquid habebunt finem verba ventosa? aut aliquid tibi molestum est si loquaris?

Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?

4 Poteram et ego similia vestri loqui: atque utinam esset anima vestra pro anima mea: Consolarer et ego vos sermonibus, et moverem caput meum super vos:

Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;

5 Roborarem vos ore meo: et moverem labia mea, quasi parcens vobis.

eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.

6 Sed quid agam? Si locutus fuero, non quiescet dolor meus: et si tacuero, non recedet a me.

Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.

7 Nunc autem oppressit me dolor meus, et in nihilum redacti sunt omnes artus mei.

Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.

8 Rugæ meæ testimonium dicunt contra me, et suscitatur falsiloquus adversus faciem meam contradicens mihi.

Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.

9 Collegit furorem suum in me, et comminans mihi, infremuit contra me dentibus suis: hostis meus terribilibus oculis me intuitus est.

Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg

10 Aperuerunt super me ora sua, et exprobrantes percusserunt maxillam meam, saciati sunt pœnis meis.

og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.

11 Conclusit me Deus apud iniquum, et manibus impiorum me tradidit.

Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.

12 Ego ille quondam opulentus repente contritus sum: tenuit cervicem meam, confregit me, et posuit me sibi quasi in signum.

Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.

13 Circumdedit me lanceis suis, convulneravit lumbos meos, non pepercit, et effudit in terra viscera mea.

Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.

14 Concidit me vulnere super vulnus, irruit in me quasi gigas.

Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.

15 Saccum consui super cutem meam, et operui cinere carnem meam.

Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.

16 Facies mea intumuit a fletu, et palpebræ meæ caligaverunt.

Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,

17 Hæc passus sum absque iniquitate manus meæ, cum haberem mundas ad Deum preces.

endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.

18 Terra ne operias sanguinem meum, neque inveniat in te locum latendi clamor meus.

Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!

19 Ecce enim in cælo testis meus, et conscius meus in excelsis.

Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.

20 Verbosi amivi mei: ad Deum stillat oculus meus.

Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.

21 Atque utinam sic iudicaretur vir cum Deo, quomodo iudicatur filius hominis cum collega suo.

Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.

22 Ecce enim breves anni transeunt, et semitam, per quam non revertar, ambulo.

Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.