Job 16
1 Respondens autem Iob, dixit:
Da tok Job til orde og sa:
2 Audivi frequenter talia, consolatores onerosi omnes vos estis.
Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
3 Numquid habebunt finem verba ventosa? aut aliquid tibi molestum est si loquaris?
Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
4 Poteram et ego similia vestri loqui: atque utinam esset anima vestra pro anima mea: Consolarer et ego vos sermonibus, et moverem caput meum super vos:
Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
5 Roborarem vos ore meo: et moverem labia mea, quasi parcens vobis.
jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
6 Sed quid agam? Si locutus fuero, non quiescet dolor meus: et si tacuero, non recedet a me.
Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
7 Nunc autem oppressit me dolor meus, et in nihilum redacti sunt omnes artus mei.
Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
8 Rugæ meæ testimonium dicunt contra me, et suscitatur falsiloquus adversus faciem meam contradicens mihi.
Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
9 Collegit furorem suum in me, et comminans mihi, infremuit contra me dentibus suis: hostis meus terribilibus oculis me intuitus est.
Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
10 Aperuerunt super me ora sua, et exprobrantes percusserunt maxillam meam, saciati sunt pœnis meis.
De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
11 Conclusit me Deus apud iniquum, et manibus impiorum me tradidit.
Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
12 Ego ille quondam opulentus repente contritus sum: tenuit cervicem meam, confregit me, et posuit me sibi quasi in signum.
Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
13 Circumdedit me lanceis suis, convulneravit lumbos meos, non pepercit, et effudit in terra viscera mea.
Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
14 Concidit me vulnere super vulnus, irruit in me quasi gigas.
Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
15 Saccum consui super cutem meam, et operui cinere carnem meam.
Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
16 Facies mea intumuit a fletu, et palpebræ meæ caligaverunt.
mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
17 Hæc passus sum absque iniquitate manus meæ, cum haberem mundas ad Deum preces.
Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
18 Terra ne operias sanguinem meum, neque inveniat in te locum latendi clamor meus.
Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
19 Ecce enim in cælo testis meus, et conscius meus in excelsis.
Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
20 Verbosi amivi mei: ad Deum stillat oculus meus.
Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
21 Atque utinam sic iudicaretur vir cum Deo, quomodo iudicatur filius hominis cum collega suo.
at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
22 Ecce enim breves anni transeunt, et semitam, per quam non revertar, ambulo.
for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
