Psalmorum 71
1 Psalmus David, filiorum Jonadab, et priorum captivorum. [In te, Domine, speravi; non confundar in æternum.
Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme!
2 In justitia tua libera me, et eripe me: inclina ad me aurem tuam, et salva me.
Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig!
3 Esto mihi in Deum protectorem, et in locum munitum, ut salvum me facias: quoniam firmamentum meum et refugium meum es tu.
Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning.
4 Deus meus, eripe me de manu peccatoris, et de manu contra legem agentis, et iniqui:
Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold!
5 quoniam tu es patientia mea, Domine; Domine, spes mea a juventute mea.
For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av.
6 In te confirmatus sum ex utero; de ventre matris meæ tu es protector meus; in te cantatio mea semper.
Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang.
7 Tamquam prodigium factus sum multis; et tu adjutor fortis.
Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt.
8 Repleatur os meum laude, ut cantem gloriam tuam, tota die magnitudinem tuam.
Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet.
9 Ne projicias me in tempore senectutis; cum defecerit virtus mea, ne derelinquas me.
Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår!
10 Quia dixerunt inimici mei mihi, et qui custodiebant animam meam consilium fecerunt in unum,
For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen
11 dicentes: Deus dereliquit eum: persequimini et comprehendite eum, quia non est qui eripiat.
og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder!
12 Deus, ne elongeris a me; Deus meus, in auxilium meum respice.
Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig!
13 Confundantur et deficiant detrahentes animæ meæ; operiantur confusione et pudore qui quærunt mala mihi.
La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott!
14 Ego autem semper sperabo, et adjiciam super omnem laudem tuam.
Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris.
15 Os meum annuntiabit justitiam tuam, tota die salutare tuum. Quoniam non cognovi litteraturam,
Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå.
16 introibo in potentias Domini; Domine, memorabor justitiæ tuæ solius.
Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene.
17 Deus, docuisti me a juventute mea; et usque nunc pronuntiabo mirabilia tua.
Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger.
18 Et usque in senectam et senium, Deus, ne derelinquas me, donec annuntiem brachium tuum generationi omni quæ ventura est, potentiam tuam,
Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme.
19 et justitiam tuam, Deus, usque in altissima; quæ fecisti magnalia, Deus: quis similis tibi?
Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du?
20 Quantas ostendisti mihi tribulationes multas et malas! et conversus vivificasti me, et de abyssis terræ iterum reduxisti me.
Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner.
21 Multiplicasti magnificentiam tuam; et conversus consolatus es me.
Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig.
22 Nam et ego confitebor tibi in vasis psalmi veritatem tuam, Deus; psallam tibi in cithara, sanctus Israël.
Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige!
23 Exsultabunt labia mea cum cantavero tibi; et anima mea quam redemisti.
Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst.
24 Sed et lingua mea tota die meditabitur justitiam tuam, cum confusi et reveriti fuerint qui quærunt mala mihi.]
Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke.
