Psalmorum 31
1 In finem. Psalmus David, pro extasi. [In te, Domine, speravi; non confundar in æternum: in justitia tua libera me.
Til sangmesteren; en salme av David. Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet!
2 Inclina ad me aurem tuam; accelera ut eruas me. Esto mihi in Deum protectorem, et in domum refugii, ut salvum me facias:
Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig!
3 quoniam fortitudo mea et refugium meum es tu; et propter nomen tuum deduces me et enutries me.
For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig.
4 Educes me de laqueo hoc quem absconderunt mihi, quoniam tu es protector meus.
Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern.
5 In manus tuas commendo spiritum meum; redemisti me, Domine Deus veritatis.
I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud.
6 Odisti observantes vanitates supervacue; ego autem in Domino speravi.
Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren.
7 Exsultabo, et lætabor in misericordia tua, quoniam respexisti humilitatem meam; salvasti de necessitatibus animam meam.
Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler;
8 Nec conclusisti me in manibus inimici: statuisti in loco spatioso pedes meos.
du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted.
9 Miserere mei, Domine, quoniam tribulor; conturbatus est in ira oculus meus, anima mea, et venter meus.
Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme.
10 Quoniam defecit in dolore vita mea, et anni mei in gemitibus. Infirmata est in paupertate virtus mea, et ossa mea conturbata sunt.
For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret.
11 Super omnes inimicos meos factus sum opprobrium, et vicinis meis valde, et timor notis meis; qui videbant me foras fugerunt a me.
For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig.
12 Oblivioni datus sum, tamquam mortuus a corde; factus sum tamquam vas perditum:
Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar.
13 quoniam audivi vituperationem multorum commorantium in circuitu. In eo dum convenirent simul adversum me, accipere animam meam consiliati sunt.
For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv.
14 Ego autem in te speravi, Domine; dixi: Deus meus es tu;
Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud.
15 in manibus tuis sortes meæ: eripe me de manu inimicorum meorum, et a persequentibus me.
I din hånd er mine tider; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere!
16 Illustra faciem tuam super servum tuum; salvum me fac in misericordia tua.
La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet!
17 Domine, non confundar, quoniam invocavi te. Erubescant impii, et deducantur in infernum; (Sheol h7585)
Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket! (Sheol h7585)
18 muta fiant labia dolosa, quæ loquuntur adversus justum iniquitatem, in superbia, et in abusione.
La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!
19 Quam magna multitudo dulcedinis tuæ, Domine, quam abscondisti timentibus te; perfecisti eis qui sperant in te in conspectu filiorum hominum!
Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!
20 Abscondes eos in abscondito faciei tuæ a conturbatione hominum; proteges eos in tabernaculo tuo, a contradictione linguarum.
Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv.
21 Benedictus Dominus, quoniam mirificavit misericordiam suam mihi in civitate munita.
Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by.
22 Ego autem dixi in excessu mentis meæ: Projectus sum a facie oculorum tuorum: ideo exaudisti vocem orationis meæ, dum clamarem ad te.
Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig.
23 Diligite Dominum, omnes sancti ejus, quoniam veritatem requiret Dominus, et retribuet abundanter facientibus superbiam.
Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem.
24 Viriliter agite, et confortetur cor vestrum, omnes qui speratis in Domino.]
Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!
