Lamentationes 5
1 [Recordare, Domine, quid acciderit nobis; intuere et respice opprobrium nostrum.
Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
2 Hæreditas nostra versa est ad alienos, domus nostræ ad extraneos.
Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
3 Pupilli facti sumus absque patre, matres nostræ quasi viduæ.
Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
4 Aquam nostram pecunia bibimus; ligna nostra pretio comparavimus.
Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
5 Cervicibus nostris minabamur, lassis non dabatur requies.
Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
6 Ægypto dedimus manum et Assyriis, ut saturaremur pane.
Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
7 Patres nostri peccaverunt, et non sunt: et nos iniquitates eorum portavimus.
Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
8 Servi dominati sunt nostri: non fuit qui redimeret de manu eorum.
Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
9 In animabus nostris afferebamus panem nobis, a facie gladii in deserto.
Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
10 Pellis nostra quasi clibanus exusta est, a facie tempestatum famis.
Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
11 Mulieres in Sion humiliaverunt, et virgines in civitatibus Juda.
Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
12 Principes manu suspensi sunt; facies senum non erubuerunt.
Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
13 Adolescentibus impudice abusi sunt, et pueri in ligno corruerunt.
Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
14 Senes defecerunt de portis, juvenes de choro psallentium.
De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
15 Defecit gaudium cordis nostri; versus est in luctum chorus noster.
Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
16 Cecidit corona capitis nostri: væ nobis, quia peccavimus!
Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
17 Propterea mœstum factum est cor nostrum; ideo contenebrati sunt oculi nostri,
Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
18 propter montem Sion quia disperiit; vulpes ambulaverunt in eo.
for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
19 Tu autem, Domine, in æternum permanebis, solium tuum in generationem et generationem.
Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
20 Quare in perpetuum oblivisceris nostri, derelinques nos in longitudine dierum?
Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
21 Converte nos, Domine, ad te, et convertemur; innova dies nostros, sicut a principio.
Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
22 Sed projiciens repulisti nos: iratus es contra nos vehementer.]
For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?
