Job 39
1 [Numquid nosti tempus partus ibicum in petris, vel parturientes cervas observasti?
Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
2 Dinumerasti menses conceptus earum, et scisti tempus partus earum?
Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
3 Incurvantur ad fœtum, et pariunt, et rugitus emittunt.
De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
4 Separantur filii earum, et pergunt ad pastum: egrediuntur, et non revertuntur ad eas.
Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
5 Quis dimisit onagrum liberum, et vincula ejus quis solvit?
Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
6 cui dedi in solitudine domum, et tabernacula ejus in terra salsuginis.
det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
7 Contemnit multitudinem civitatis: clamorem exactoris non audit.
Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
8 Circumspicit montes pascuæ suæ, et virentia quæque perquirit.
Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
9 Numquid volet rhinoceros servire tibi, aut morabitur ad præsepe tuum?
Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
10 Numquid alligabis rhinocerota ad arandum loro tuo, aut confringet glebas vallium post te?
Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
11 Numquid fiduciam habebis in magna fortitudine ejus, et derelinques ei labores tuos?
Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
12 Numquid credes illi quod sementem reddat tibi, et aream tuam congreget?
Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
13 Penna struthionis similis est pennis herodii et accipitris.
Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
14 Quando derelinquit ova sua in terra, tu forsitan in pulvere calefacies ea?
Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
15 Obliviscitur quod pes conculcet ea, aut bestia agri conterat.
og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
16 Duratur ad filios suos, quasi non sint sui: frustra laboravit, nullo timore cogente.
Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
17 Privavit enim eam Deus sapientia, nec dedit illi intelligentiam.
For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
18 Cum tempus fuerit, in altum alas erigit: deridet equum et ascensorem ejus.
Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
19 Numquid præbebis equo fortitudinem, aut circumdabis collo ejus hinnitum?
Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
20 Numquid suscitabis eum quasi locustas? gloria narium ejus terror.
Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
21 Terram ungula fodit; exultat audacter: in occursum pergit armatis.
Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
22 Contemnit pavorem, nec cedit gladio.
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
23 Super ipsum sonabit pharetra; vibrabit hasta et clypeus:
Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
24 fervens et fremens sorbet terram, nec reputat tubæ sonare clangorem.
Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
25 Ubi audierit buccinam, dicit: Vah! procul odoratur bellum: exhortationem ducum, et ululatum exercitus.
Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
26 Numquid per sapientiam tuam plumescit accipiter, expandens alas suas ad austrum?
Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
27 Numquid ad præceptum tuum elevabitur aquila, et in arduis ponet nidum suum?
Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
28 In petris manet, et in præruptis silicibus commoratur, atque inaccessis rupibus.
Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
29 Inde contemplatur escam, et de longe oculi ejus prospiciunt.
Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
30 Pulli ejus lambent sanguinem: et ubicumque cadaver fuerit, statim adest.]
Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
