Job 27

1 Addidit quoque Job, assumens parabolam suam, et dixit:

Job heldt fram med talen sin og sagde:

2 [Vivit Deus, qui abstulit judicium meum, et Omnipotens, qui ad amaritudinem adduxit animam meam.

«So sant Gud liver, som meg sveik, og Allvalds som meg volde sorg

3 Quia donec superest halitus in me, et spiritus Dei in naribus meis,

- for endå eg min ande dreg; i nosi mi er guddomspust -:

4 non loquentur labia mea iniquitatem, nec lingua mea meditabitur mendacium.

Urett ligg ei på mine lippor; mi tunga talar ikkje svik.

5 Absit a me ut justos vos esse judicem: donec deficiam, non recedam ab innocentia mea.

D’er langt frå meg å gje’ dykk rett, mi uskyld held eg fast til dauden.

6 Justificationem meam, quam cœpi tenere, non deseram: neque enim reprehendit me cor meum in omni vita mea.

Mi rettferd held eg fast uskjepla, eg ingen dag treng skjemmast ved.

7 Sit ut impius, inimicus meus, et adversarius meus quasi iniquus.

Min fiend’ skal seg syna gudlaus, min motstandar som urettferdig.

8 Quæ est enim spes hypocritæ, si avare rapiat, et non liberet Deus animam ejus?

Kva von hev en gudlaus att, når Gud vil sjæli or han draga?

9 Numquid Deus audiet clamorem ejus, cum venerit super eum angustia?

Vil Gud vel høyra skriket hans, når trengsla bryt innyver honom?

10 aut poterit in Omnipotente delectari, et invocare Deum omni tempore?

Kann han i Allvald vel seg gleda? Kann han kvar tid påkalla Gud?

11 Docebo vos per manum Dei quæ Omnipotens habeat, nec abscondam.

Eg um Guds hand vil læra dykk; kva Allvald vil, det dyl eg ikkje.

12 Ecce vos omnes nostis: et quid sine causa vana loquimini?

Sjå dette hev det alle set; kvi talar de då tome ord?

13 Hæc est pars hominis impii apud Deum, et hæreditas violentorum, quam ob Omnipotente suscipient.

Den lut fær gudlause av Gud, den arven valdsmann fær av Allvald.

14 Si multiplicati fuerint filii ejus, in gladio erunt, et nepotes ejus non saturabuntur pane:

Til sverdet veks hans søner upp; hans avkom mettast ei med brød;

15 qui reliqui fuerint ex eo sepelientur in interitu, et viduæ illius non plorabunt.

dei siste legst i grav ved pest, og enkjorne held ingi klaga.

16 Si comportaverit quasi terram argentum, et sicut lutum præparaverit vestimenta:

Og um han dyngjer sylv som dust og samlar klæde liksom leir:

17 præparabit quidem, sed justus vestietur illis, et argentum innocens dividet.

Den rettvise tek klædi på; skuldlause skifter sylvet hans.

18 Ædificavit sicut tinea domum suam, et sicut custos fecit umbraculum.

Han byggjer huset sitt som molen, likt hytta vaktmannen set upp.

19 Dives, cum dormierit, nihil secum auferet: aperiet oculos suos, et nihil inveniet.

Rik legg han seg - men aldri meir; han opnar augo - og er burte.

20 Apprehendet eum quasi aqua inopia: nocte opprimet eum tempestas.

Som vatsflaum rædsla honom tek, ved natt riv stormen honom burt.

21 Tollet eum ventus urens, et auferet, et velut turbo rapiet eum de loco suo.

Han driv av stad for austanvind, som blæs han frå hans heimstad burt.

22 Et mittet super eum, et non parcet: de manu ejus fugiens fugiet.

Han utan miskunn på han skyt; frå handi hans han røma må.

23 Stringet super eum manus suas, et sibilabit super illum, intuens locum ejus.]

Med hender klappar dei åt han og pip han frå hans heimstad burt.