< زەبوورەکان 147 >

هەلیلویا! چەندە باشە مۆسیقا ژەنین بۆ خودامان! ستایشکردن چەندە خۆشە و شیاوە! 1
Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er liflig, lovsang sømmer sig.
یەزدان ئۆرشەلیم بنیاد دەنێتەوە، ڕاپێچکراوەکانی ئیسرائیل کۆدەکاتەوە. 2
Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han.
دڵشکاوان چاک دەکاتەوە و برینیان ساڕێژ دەکات. 3
Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår.
ژمارەی ئەستێرەکان دیاری دەکات و هەریەکەیان بە ناوێک بانگ دەکات. 4
Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn.
پەروەردگارمان گەورەیە و هێزی زۆرە، تێگەیشتنی بێ سنوورە. 5
Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål.
یەزدان یارمەتی بێفیزەکان دەدات و بەدکاران بەرەو زەوی نزم دەکاتەوە. 6
Herren holder de saktmodige oppe, bøier de ugudelige ned til jorden.
بە سوپاسەوە گۆرانی بۆ یەزدان بڵێن، بە قیسارە مۆسیقا بۆ خودامان بژەنن. 7
Svar Herren med takksigelse, lovsyng vår Gud til citar,
ئەوەی ئاسمان بە هەور دادەپۆشێت، باران بۆ زەوی ئامادە دەکات، گیا لەسەر چیاکان دەڕوێنێت، 8
ham som dekker himmelen med skyer, som lager regn for jorden, som lar gress spire frem på fjellene!
خۆراکی ئاژەڵ و بێچووە قەلەڕەشی دەم بە قیڕە دەدات. 9
Han gir feet dets føde, ravneungene som roper.
یەزدان بە هێزی ئەسپ خۆشحاڵ نابێت، بە قاچی مرۆڤ دڵشاد نییە، 10
Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben.
بەڵام یەزدان بەوانە دڵشادە کە ترسی ئەویان لە دڵدایە، ئەوانەی هیوایان بە خۆشەویستییە نەگۆڕەکەی هەیە. 11
Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet.
ئەی ئۆرشەلیم، ستایشی یەزدان بکە، ئەی سییۆن، ستایشی خودات بکە. 12
Pris Herren, Jerusalem, lov din Gud, Sion!
یەزدان شمشیرەی دەروازەکانت بەهێز دەکات، کوڕەکانت لەناو خۆت بەرەکەتدار دەکات. 13
For han har gjort dine portstenger faste, han har velsignet dine barn i dig.
لە سنوورەکانت ئاشتی بەرقەرار دەکات، لە باشترین گەنم تێرت دەکات. 14
Han er den som gir dine grenser fred, metter dig med den beste hvete.
فەرمانەکەی بۆ سەر زەوی دەنێرێت، پەیامی ئەو زوو دێتەجێ. 15
Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord.
بەفر وەک خوری دەبارێنێت، زوقم وەک خۆڵەمێش بڵاو دەکاتەوە. 16
Han er den som gir sne som ull, strør ut rim som aske.
تەرزە وەک نانەڕەق فڕێدەدا. کێ لە ڕووی سەرمای ئەو خۆی ڕادەگرێت؟ 17
Han kaster sin is ut som småstykker; hvem kan stå for hans kulde?
پەیامی خۆی دەنێرێت و دەیانتوێنێتەوە. بای خۆی هەڵدەکات و ئاو بەڕێدەکەوێت. 18
Han sender sitt ord og smelter dem; han lar sin vind blåse, da rinner vannene.
پەیامی خۆی بە یاقوب ڕادەگەیەنێت، فەرز و حوکمەکانی بە ئیسرائیل. 19
Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover;
ئەمەی لەگەڵ هیچ نەتەوەیەکی دیکە نەکردووە، حوکمەکانی ئەویان نەزانیوە. هەلیلویا! 20
så har han ikke gjort mot noget hedningefolk, og lover kjenner de ikke. Halleluja!

< زەبوورەکان 147 >