< ئەیوب 17 >

ڕۆحم شکا، ڕۆژگارم کوژایەوە، گۆڕ چاوەڕێی منە. 1
Min Aand er brudt, mine Dage ere udslukkede, Gravene vente mig.
بێگومان گاڵتەجاڕان لە دەورمدان و ناچار تەماشای کێشمەکێشیان بکەم. 2
Er der ikke Spot omkring mig, og maa mit Øje ikke dvæle ved deres Genstridighed?
«تکایە لەلای خۆت ببە پشتگیرم، بێجگە لە تۆ کێ هەیە ببێتە کەفیلم؟ 3
Kære, stil mig Borgen hos dig, lov for mig; hvo er der ellers, der giver mig Haandslag?
تێگەیشتنت لە مێشکیان شاردووەتەوە، لەبەر ئەوە بەرزیان ناکەیتەوە. 4
Thi du har lukket deres Hjerte for Indsigt, derfor skal du ikke ophøje dem.
ئەوەی لە پێناوی پارە پەنجەی تاوان بۆ هاوڕێیەکانی ڕادەکێشێت، نەبوونی چاوی منداڵەکانی دەپوکێنێتەوە. 5
Man byder Venner ud til Bytte, og deres Børns Øjne hentæres.
«منی کردە پەندی گەلان و بووم بەوەی تف لە ڕووم بکرێت. 6
Men han har stillet mig til at være et Ordsprog iblandt Folkene, og jeg er bleven som den, man spytter i Ansigtet.
چاوەکانم لەبەر خەم کز بوون، هەموو ئەندامەکانم زۆر لاواز بوون. 7
Derfor er mit Øje mørkt af Harm, og alle mine Lemmer ere som en Skygge.
ئەوانەی ڕاستن بەمە سەرسام دەبن و بێتاوان بەسەر خوانەناسدا ڕادەپەڕێت. 8
For sligt maa de oprigtige forskrækkes, og den uskyldige harmes over den vanhellige.
کەسی ڕاستودروست ڕێگای خۆی دەگرێت و ئەوەی دەست پاکە هێزی بۆ زیاد دەکرێت. 9
Dog holder den retfærdige fast ved sin Vej, og den, som har rene Hænder, faar mere Styrke.
«ئێستا وەرنەوە، دووبارە هەوڵ بدەن، بەڵام من هیچ دانایەکتان تێدا نادۆزمەوە. 10
Men I, kommer kun alle frem igen, og jeg vil dog ikke finde en viis iblandt eder.
ڕۆژگارم بەسەرچوو، مەبەستەکانم هەڵکەنران. لەگەڵ ئەوەشدا ئارەزووەکانی دڵم 11
Mine Dage ere gangne forbi; oprykkede ere mine Tanker, hvilke mit Hjerte besad.
شەو دەکەن بە ڕۆژ، لە تاریکیدا ڕووناکی بە نزیک دەبینن. 12
De gøre Nat til Dag; og Lyset skal være nær, naar Mørket kommer.
ئەگەر هیوا بخوازم جیهانی مردووان ببێت بە ماڵم و لە تاریکیدا نوێنەکەم ڕابخەم، (Sheol h7585) 13
Dersom jeg end forventer noget, da er det Graven som min Bolig; jeg har redet mit Leje i Mørket. (Sheol h7585)
ئەگەر بە گۆڕم گوت:”تۆ باوکی منیت،“بە کرمیش:”تۆ دایکی منیت“یان”خوشکی منیت،“ 14
Jeg har raabt til Graven: Du er min Fader! til Ormen: Min Moder og min Søster!
ئیتر ئومێدم کوا؟ کێ تەماشای ئومێدم دەکات؟ 15
Hvor skulde da min Forventelse være? ja min Forventelse — hvo skuer den?
ئایا بەرەو قووڵایی جیهانی مردووان دەچێتە خوارەوە؟ ئایا پێکەوە لەناو خۆڵ شۆڕدەبینەوە؟» (Sheol h7585) 16
Den skal nedfare til Gravens Porte, naar der tilmed bliver Ro i Støvet. (Sheol h7585)

< ئەیوب 17 >