욥기 30
1 그러나 이제는 나보다 젊은 자들이 나를 기롱하는구나 그들의 아비들은 나의 보기에 나의 양떼 지키는 개 중에도 둘만하지 못한 자니라
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 그들은 장년의 기력이 쇠한 자니 그 손의 힘이 내게 무엇이 유익하랴
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 그들은 곧 궁핍과 기근으로 파리하매 캄캄하고 거친 들에서 마른 흙을 씹으며
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 떨기나무 가운데서 짠 나물도 꺾으며 대싸리 뿌리로 식물을 삼느니라
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 무리는 도적을 외침 같이 그들에게 소리지름으로 그들은 사람 가운데서 쫓겨나서
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 침침한 골짜기와 구덩이와 바위 구멍에서 살며
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 떨기나무 가운데서 나귀처럼 부르짖으며 가시나무 아래 모여 있느니라
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 그들은 본래 미련한 자의 자식이요 비천한 자의 자식으로서 고토에서 쫓겨난 자니라
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 이제는 내가 그들의 노래가 되며 그들의 조롱거리가 되었고
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 그들은 나를 미워하여 멀리하고 내 얼굴에 침 뱉기를 주저하지 아니하나니
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 이는 하나님이 내 줄을 늘어지게 하시고 나를 곤고케 하시매 무리가 내 앞에서 굴레를 벗었음이니라
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 그 낮은 무리가 내 우편에서 일어나 내 발을 밀뜨리고 나를 대적하여 멸망시킬 길을 쌓으며
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 도울 자 없는 그들이 내 길을 헐고 내 재앙을 재촉하는구나
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 성을 크게 파괴하고 그 파괴한 가운데로 몰려 들어오는 것 같이 그들이 내게로 달려드니
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 놀람이 내게 임하는구나 그들이 내 영광을 바람 같이 모니 내 복록이 구름 같이 지나갔구나
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 이제는 내 마음이 내 속에서 녹으니 환난날이 나를 잡음이라
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 밤이 되면 내 뼈가 쑤시니 나의 몸에 아픔이 쉬지 아니하는구나
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 하나님의 큰 능력으로 하여 옷이 추하여져서 옷깃처럼 내몸에 붙었구나
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 하나님이 나를 진흙 가운데 던지셨고 나로 티끌과 재 같게 하셨구나
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 내가 주께 부르짖으오나 주께서 대답지 아니하시오며 내가 섰사오나 주께서 굽어보시기만 하시나이다
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 주께서 돌이켜 내게 잔혹히 하시고 완력으로 나를 핍박하시오며
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 나를 바람 위에 들어 얹어 불려가게 하시며 대풍 중에 소멸케 하시나이다
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 내가 아나이다 주께서 나를 죽게 하사 모든 생물을 위하여 정한 집으로 끌어 가시리이다
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 그러나 사람이 넘어질 때에 어찌 손을 펴지 아니하며 재앙을 당할 때에 어찌 도움을 부르짖지 아니하겠는가
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 고생의 날 보내는 자를 위하여 내가 울지 아니하였는가 빈궁한 자를 위하여 내 마음에 근심하지 아니하였는가
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 내가 복을 바랐더니 화가 왔고 광명을 기다렸더니 흑암이 왔구나
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 내 마음이 어지러워서 쉬지 못하는구나 환난 날이 내게 임하였구나
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 나는 햇볕에 쬐지 않고 검어진 살을 가지고 걸으며 공회 중에 서서 도움을 부르짖고 있느니라
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 나는 이리의 형제요 타조의 벗이로구나
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 내 가죽은 검어져서 떨어졌고 내 뼈는 열기로 하여 탔구나
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 내 수금은 애곡성이 되고 내 피리는 애통성이 되었구나
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
