욥기 30
1 그러나 이제는 나보다 젊은 자들이 나를 기롱하는구나 그들의 아비들은 나의 보기에 나의 양떼 지키는 개 중에도 둘만하지 못한 자니라
Men nu le de ad mig, som ere yngre af Aar end jeg, de, hvis Fædre jeg vilde have forsmaaet at sætte hos mine Faarehunde.
2 그들은 장년의 기력이 쇠한 자니 그 손의 힘이 내게 무엇이 유익하랴
Ja, hvortil skulde deres Hænders Kraft have gavnet mig? hos dem er Styrken svundet bort.
3 그들은 곧 궁핍과 기근으로 파리하매 캄캄하고 거친 들에서 마른 흙을 씹으며
De ere udtærede af Mangel og Hunger, de afgnave den golde Ørk, i Ødelæggelsens og Fordærvelsens Nat;
4 떨기나무 가운데서 짠 나물도 꺾으며 대싸리 뿌리로 식물을 삼느니라
de oprykke Katost ved Buskene, og Gyveltræets Rod er deres Føde;
5 무리는 도적을 외침 같이 그들에게 소리지름으로 그들은 사람 가운데서 쫓겨나서
de uddrives fra Samfundet, man skriger efter dem som efter en Tyv;
6 침침한 골짜기와 구덩이와 바위 구멍에서 살며
de bo i Kløfter i Dalene, i Huler i Jorden og Klipper;
7 떨기나무 가운데서 나귀처럼 부르짖으며 가시나무 아래 모여 있느니라
imellem Buske skryde de, de samles under Nælder.
8 그들은 본래 미련한 자의 자식이요 비천한 자의 자식으로서 고토에서 쫓겨난 자니라
Børn af Daarer, ja af Mænd uden Navn; de ere udstødte af Landet.
9 이제는 내가 그들의 노래가 되며 그들의 조롱거리가 되었고
Men nu er jeg bleven en Spottesang for dem og maa tjene dem til Snak.
10 그들은 나를 미워하여 멀리하고 내 얼굴에 침 뱉기를 주저하지 아니하나니
De have Vederstyggelighed til mig, de holde sig langt fra mig og spare ikke at spytte mig i Ansigtet.
11 이는 하나님이 내 줄을 늘어지게 하시고 나를 곤고케 하시매 무리가 내 앞에서 굴레를 벗었음이니라
Thi de have løst Tøjlen af sig og plaget mig, og de have kastet Bidselet af for mit Ansigt.
12 그 낮은 무리가 내 우편에서 일어나 내 발을 밀뜨리고 나를 대적하여 멸망시킬 길을 쌓으며
Til højre for mig staar en Yngel frem, de støde mine Fødder bort, og de bane deres Fordærvelses Veje imod mig;
13 도울 자 없는 그들이 내 길을 헐고 내 재앙을 재촉하는구나
de bryde min Sti op, de hjælpe til min Ulykke, de have ingen Hjælper;
14 성을 크게 파괴하고 그 파괴한 가운데로 몰려 들어오는 것 같이 그들이 내게로 달려드니
de komme som igennem et vidt Gab, de vælte sig frem under Bulder.
15 놀람이 내게 임하는구나 그들이 내 영광을 바람 같이 모니 내 복록이 구름 같이 지나갔구나
Rædsler ere vendte imod mig, som et Stormvejr forfølge de min Herlighed, og min Frelse er gaaet forbi som en Sky.
16 이제는 내 마음이 내 속에서 녹으니 환난날이 나를 잡음이라
Men nu er min Sjæl hensmeltet i mig, Elendigheds Dage komme over mig.
17 밤이 되면 내 뼈가 쑤시니 나의 몸에 아픔이 쉬지 아니하는구나
Natten gennemborer mine Ben, saa at de falde af mig, og mine nagende Smerter hvile ikke.
18 하나님의 큰 능력으로 하여 옷이 추하여져서 옷깃처럼 내몸에 붙었구나
Ved den overvættes Magt er min Klædning helt forandret, den omslutter mig som Kraven paa min Underkjortel.
19 하나님이 나를 진흙 가운데 던지셨고 나로 티끌과 재 같게 하셨구나
Han har kastet mig i Dyndet, og jeg er lignet ved Støv og Aske.
20 내가 주께 부르짖으오나 주께서 대답지 아니하시오며 내가 섰사오나 주께서 굽어보시기만 하시나이다
Jeg skriger til dig, men du svarer mig ikke; jeg staar der, og du bliver ved at se paa mig.
21 주께서 돌이켜 내게 잔혹히 하시고 완력으로 나를 핍박하시오며
Du har forvendt dig til at være grum imod mig; du modstaar mig med din Haands Styrke.
22 나를 바람 위에 들어 얹어 불려가게 하시며 대풍 중에 소멸케 하시나이다
Du løfter mig op i Stormvejret, du lader mig fare hen, og du lader mig forgaa i dets Brag.
23 내가 아나이다 주께서 나를 죽게 하사 모든 생물을 위하여 정한 집으로 끌어 가시리이다
Thi jeg ved, du fører mig til Døden igen og til alle levendes Forsamlings Hus.
24 그러나 사람이 넘어질 때에 어찌 손을 펴지 아니하며 재앙을 당할 때에 어찌 도움을 부르짖지 아니하겠는가
Mon en ikke udrækker Haanden i sit Fald? eller mon en ikke skriger i sin Ulykke?
25 고생의 날 보내는 자를 위하여 내가 울지 아니하였는가 빈궁한 자를 위하여 내 마음에 근심하지 아니하였는가
Eller græd jeg ikke for den, som havde haarde Dage? ynkedes min Sjæl ikke over den fattige?
26 내가 복을 바랐더니 화가 왔고 광명을 기다렸더니 흑암이 왔구나
Thi der jeg forventede godt, da kom det onde, og der jeg haabede til Lys, da kom Mørkhed.
27 내 마음이 어지러워서 쉬지 못하는구나 환난 날이 내게 임하였구나
Mine Indvolde syde og ere ikke stille; Elendigheds Dage ere komne over mig.
28 나는 햇볕에 쬐지 않고 검어진 살을 가지고 걸으며 공회 중에 서서 도움을 부르짖고 있느니라
Jeg gaar sort, uden Sol, jeg staar op, jeg skriger i Forsamlingen.
29 나는 이리의 형제요 타조의 벗이로구나
Jeg er bleven Dragers Broder og Strudses Stalbroder.
30 내 가죽은 검어져서 떨어졌고 내 뼈는 열기로 하여 탔구나
Min Hud er bleven sort og falder af mig, og Benene i mig brænde af Hede.
31 내 수금은 애곡성이 되고 내 피리는 애통성이 되었구나
Og min Harpe er bleven til Sorrig, og min Fløjte til de grædendes Lyd.
