욥기 7
1 세상에 있는 인생에게 전쟁이 있지 아니하냐 그 날이 품군의 날과 같지 아니하냐
Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
2 종은 저물기를 심히 기다리고 품군은 그 삯을 바라나니
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
3 이와 같이 내가 여러 달째 곤고를 받으니 수고로운 밤이 내게 작정되었구나
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
4 내가 누울 때면 말하기를 언제나 일어날꼬 언제나 밤이 갈꼬 하며 새벽까지 이리 뒤척 저리 뒤척 하는구나
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
5 내 살에는 구더기와 흙 조각이 의복처럼 입혔고 내 가죽은 합창 되었다가 터지는구나
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
6 나의 날은 베틀의 북보다 빠르니 소망없이 보내는구나
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
7 내 생명이 한 호흡 같음을 생각하옵소서 나의 눈이 다시 복된 것을 보지 못하리이다
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
8 나를 본 자의 눈이 다시는 나를 보지 못할 것이고 주의 눈이 나를 향하실지라도 내가 있지 아니하리이다
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
10 그는 다시 자기 집으로 돌아가지 못하겠고 자기 처소도 다시 그를 알지 못하리이다
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
11 그런즉 내가 내 입을 금하지 아니하고 내 마음의 아픔을 인하여 말하며 내 영혼의 괴로움을 인하여 원망하리이다
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
12 내가 바다니이까 용이니이까 주께서 어찌하여 나를 지키시나이까
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
13 혹시 내가 말하기를 내 자리가 나를 위로하고 내 침상이 내 수심을 풀리라 할 때에
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
14 주께서 꿈으로 나를 놀래시고 이상으로 나를 두렵게 하시나이다
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
15 이러므로 내 마음에 숨이 막히기를 원하오니 뼈보다도 죽는 것이 나으니이다
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
16 내가 생명을 싫어하고 항상 살기를 원치 아니하오니 나를 놓으소서 내 날은 헛것이니이다
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
17 사람이 무엇이관대 주께서 크게 여기사 그에게 마음을 두시고
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
18 아침마다 권징하시며 분초마다 시험하시나이까
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
19 주께서 내게서 눈을 돌이키지 아니하시며 나의 침 삼킬 동안도 나를 놓지 아니하시기를 어느 때까지 하시리이까
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
20 사람을 감찰하시는 자여 내가 범죄하였은들 주께 무슨 해가 되오리이까 어찌하여 나로 과녁을 삼으셔서 스스로 무거운 짐이 되게 하셨나이까
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
21 주께서 어찌하여 내 허물을 사하여 주지 아니하시며 내 죄악을 제하여 버리지 아니 하시나이까 내가 이제 흙에 누우리니 주께서 나를 부지런히 찾으실지라도 내가 있지 아니하리이다
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
