Soromoni' 5

1 Zahufa a'nimoka nagra hozani'afi ufre'na mnanentake'za merene, haganentake zanena eritru nehu'na, tumemofo anoma'ane tima'anena nenena musena hu'noe. Ami rine waini tinena ne'noe. Jerusalemi mofa'nemo'za hu'za, Ovesinte avesintema neha'a veatremota'a ne'zana neneta tina ne'o. Ante fenkamu atreta tanavesi'zana tima neaza hi'o.

«Ja, eg kjem til min hage, mi syster, mi brur, min myrra og balsam eg plukkar, mitt brød og min honning eg et og drikk min vin og mi mjølk. Ete lagsbrør, drikk dykkar nøgd, vener.»

2 Navura mase'noanagi antahintahimo'a eri'zana eri vava hu'ne. Agasasa arige'na antahugeno avesima nenantea ne'mo'a kafante eme vagre vagre nehuno anage hu'ne, kafana anaginanto marerisa zaganimoka, maho namanimoka kafuhe kafahe omanegenka hentofa zaga mani'nane. Ata komo'a nanuntera runtegeno atake nehigeno, nazokamo'a tinke huno pasupanegie.

«Eg låg og sov. Men mitt hjarta vakte, høyr! Der bankar min ven: Mi syster, min hugnad, lat upp, du mi duva, mi frægd! Mitt hovud er vått, av nattedogg lokkarne dryp.»

3 Hianagi nagra hago kukena hutrena mase'noanki, inankna hu'na otigahue? hu'noe. Ko naga sese hutena mase'noanki, ete otina vanugeno nagamo'a pehana hugahie.

«Eg hev teke av meg kjolen, skal eg klæda på meg att? Eg hev tvege mine føter, skal eg sulka deim til att?»

4 Avesima nenantea ne'mo'a azana antegamateno kafana eri anagi'za hige'na kogeno, tumonimo'a fakro fakro hu'ne.

Min ven rette handi gjenom loka inn, då kløkktest mitt hjarta for hans skuld.

5 Anama hige'na otina kafama nenagugeno'a, nazantegatira mnanentake'za meremo'a pakepake hu'ne. Mnanentake'za meremo'a nazankoregatira pakepake nehige'na, kafama agu'atima ahentrokoma hu'noa zota avazu hu'noe.

So reis eg upp, vilde opna for min ven, av handi mi myrra det draup, av fingrarne rennande myrra det flaut og på dørlåset rann.

6 Avesima nenantea nera kafana anaginte'noanagi, rukrahe huno ko atreno vu'ne. Atreno'ma vigeno'a nagu'amo'a kna huno evuramino musena osige'na, hake'noanagi kena eri fore osu'noe. Ke'zana ati'noanagi, ke'niarera voera osu'ne.

So opna eg døri for min ven - då venen var kvorven burt. Og hugsprengd eg tenkte på hans ord. Eg søkte, men ikkje honom fann. Eg ropa på han, men ikkje gav han svar.

7 Kuma'ma kegava nehaza vahe'mo'za, kuma kegava hu'za vano nehazaregati eme nage'za erifore nehu'za, nahe'za nakare kuni'a eri'naze. Ana vahetamina kuma kegina kegava nehaza vahetamine.

Meg vaktaran’ møtte som i byen sveiv, dei meg slo, gav meg sår, og sløret ifrå meg dei tok, vaktaran’ på murom.

8 Jerusalemi mofaneramimota, avesimanenantea ne'ma kesuta, avesima nentana mofamo'a kagrikura kri erino mani'ne huta asamigahune huta huvempa hunanteho.

Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, um de skulde finna min ven, - ja, kva skal de honom segja? - At sjuk av kjærleik eg er.

9 Kagi kagonamo arava oheno hentofa mofamoka, ina kazigati avesima nentana ne'mo'a mago'a venenea zamagatere'ne? Ina kazigati aronekamo'a mago'a venenea agatere'negenka e'inahu kea hunka huvempa hiho hunka nehane?

«Kva er din ven framom andre vener, du fagraste dros? Kva er din ven framum andre, når du naudbed oss so?»

10 Navesima nentoa ne'mo'a, hanavenentake nekino, avufamo'a tevenefa tagivazu hu'neankino, 10 tausenia vahepina agra zamagatere'ne.

«Min ven er ljosleitt og raud, utmerkt framum ti tusund.

11 Asenimo'a marerisa goligna nehigeno, azokamo'a egaraki egaraki huno kotkoti namagna huno haninke hu'ne.

Hovudet skiraste gull, palmegreiner er lokkarn’, svarte som ein ramn.

12 Hanki tare avurgamokea tinkenafi nemania maho namamofo avurgagna nehuke, marerisa konarari zama ami rimpi sese higeno rumarave hiankna hu'na'e.

Augo som duvor ved rennande å, dei som laugar seg i mjølk ved braddfull sjø.

13 Ameragemo'a balsami zafamo'ma amosrema ahentegeno'ma mnama neviankna hu'ne. Hagi agi morenamo'a liliema nehaza trazamofo amosrefinti'ma meremo'ma viankna mna vu'ne.

Kinni som balsam-sengjer, som dåmurt-skrin. Lipporne liljor, som dryp av rennande myrra.

14 Azampasamo'a goli vimagokna higeno, berilie nehaza havenu konarari hunteankna hu'ne. Avufgamo'a elefanti aveteti'ma hiaza huno kanifuge higeno, safie nehaza havenu'ma konararima hunteankna hu'ne.

Henderne teiner av gull med krysolitar sette, midja av filsbein med safirar prydd.

15 Tare agararemokea efeke havereti vimago zafa tro hunteteno, rusima hunte'zana goliretike tro huteno anampinka resi hunteankna hu'na'e. Avu'ava'amo'a Lebanoni agonaramimpima knare'nare sida zafaramima meankna hu'ne.

Føterne marmor-stolpar på fine gull-stettar. Som Libanon er han å sjå, som ein ceder traust.

16 Agi'mo'a tusi haga nehie. Agra vahe'mo'za kesane huga ne' mani'ne. Jerusalemi mofa'nemota avesimanentoa ne'mo'a, e'inahu ne' mani'ne.

Hans munn er søt, hugnad er han all. Slik er venen og felagen min, de Jerusalems døtter.»