Salmi 78
1 Cantico di Asaf. Ascolta, popolo mio, il mio insegnamento; porgete gli orecchi alle parole della mia bocca!
Ein song til lærdom av Asaf. Lyd, mitt folk, på læra mi, legg øyra til det munnen min talar!
2 Io aprirò la mia bocca per proferir parabole, esporrò i misteri de’ tempi antichi.
Eg vil opna min munn med fyndord, eg vil lata gåtor frå gamall tid strøyma ut.
3 Quel che noi abbiamo udito e conosciuto, e che i nostri padri ci hanno raccontato,
Det me hev høyrt og veit, og det våre feder hev fortalt oss,
4 non lo celeremo ai loro figliuoli; diremo alla generazione avvenire le lodi dell’Eterno, e la sua potenza e le maraviglie ch’egli ha operato.
det vil me ikkje dylja for deira born, men fortelja Herrens pris for den komande ætti, og hans styrke og hans under, som han hev gjort.
5 Egli stabilì una testimonianza in Giacobbe, e pose una legge in Israele, ch’egli ordinò ai nostri padri di far conoscere ai loro figliuoli,
Han hev sett upp eit vitnemål i Jakob, og ei lov hev han lagt i Israel, som han baud våre feder, til å kunngjera deim for borni,
6 perché fossero note alla generazione avvenire, ai figliuoli che nascerebbero, i quali alla loro volta le narrerebbero ai loro figliuoli,
so den komande ætti, dei born som skulde verta fødde, kunde kjenna deim, at dei kunde koma fram og fortelja um deim til sine born,
7 ond’essi ponessero in Dio la loro speranza e non dimenticassero le opere di Dio, ma osservassero i suoi comandamenti;
og setja si von til Gud, og ikkje gløyma Guds verk, men taka vare på hans bodord,
8 e non fossero come i loro padri, una generazione caparbia e ribelle, una generazione dal cuore incostante, e il cui spirito non fu fedele a Dio.
og ikkje vera som deira feder, ei tver og tråssug ætt, ei ætt som ikkje gjorde sitt hjarta fast, og som i si ånd ikkje var trufast mot Gud.
9 I figliuoli di Efraim, gente di guerra, buoni arcieri, voltaron le spalle il dì della battaglia.
Efraims born, dei væpna bogeskyttarar, dei snudde på stridsdagen.
10 Non osservarono il patto di Dio, e ricusarono di camminar secondo la sua legge;
Dei heldt ikkje Guds pakt og vilde ikkje ferdast i hans lov.
11 e dimenticarono le sue opere e i prodigi ch’egli avea loro fatto vedere.
Og dei gløymde hans storverk og hans under som han hadde synt deim.
12 Egli avea compiuto maraviglie in presenza de’ loro padri, nel paese d’Egitto, nelle campagne di Zoan.
For deira feder hadde han gjort under i Egyptarlandet på Soans mark.
13 Fendé il mare e li fece passare, e fermò le acque come in un mucchio.
Han kløyvde havet og let deim ganga igjenom, og let vatnet standa som ein haug.
14 Di giorno li guidò con una nuvola, e tutta la notte con una luce di fuoco.
Og han leidde deim med skyi um dagen, og heile natti ved elds ljos.
15 Schiantò rupi nel deserto, e li abbeverò copiosamente, come da gorghi.
Han kløyvde berg i øydemarki og let deim drikka som av store vatsdjup.
16 Fece scaturire ruscelli dalla roccia e ne fece scender dell’acque a guisa di fiumi.
Og han let bekkjer koma or fjellet og fekk vatn til å renna ned som elvar.
17 Ma essi continuarono a peccare contro di lui, a ribellarsi contro l’Altissimo, nel deserto;
Men dei heldt endå på og synda imot honom, og var tråssuge mot den Høgste i øydemarki.
18 e tentarono Dio in cuor loro, chiedendo cibo a lor voglia.
Og dei freista Gud i sitt hjarta, so dei kravde mat for si lyst.
19 E parlarono contro Dio, dicendo: Potrebbe Dio imbandirci una mensa nel deserto?
Og dei tala imot Gud, dei sagde: «Kann vel Gud duka bord i øydemarki?
20 Ecco, egli percosse la roccia e ne colarono acque, ne traboccaron torrenti; potrebb’egli darci anche del pane, e provveder di carne il suo popolo?
Sjå, han slo i berg, so vatn rann ut, og bekkjer fløymde. Tru han og kann gjeva brød, eller koma med kjøt til sitt folk?»
21 Perciò l’Eterno, avendoli uditi, s’adirò fieramente, e un fuoco s’accese contro Giacobbe, e l’ira sua si levò contro Israele,
Difor, då Herren høyrde det, vart han harm, og eld loga upp mot Jakob, og vreide reiste seg mot Israel;
22 perché non aveano creduto in Dio, né avevano avuto fiducia nella sua salvazione;
for dei trudde ikkje på Gud og leit ikkje på hans frelsa.
23 eppure egli comandò alle nuvole di sopra, e aprì le porte del cielo,
Og han gav skyerne ovantil, og himmelportarne let han upp.
24 e fece piover su loro manna da mangiare, e dette loro del frumento del cielo.
Og han let manna regna yver deim til føda, og himmelkorn gav han deim.
25 L’uomo mangiò del pane dei potenti; egli mandò loro del cibo a sazietà.
Englebrød fekk menneskje eta, nista sende han deim til mette.
26 Fece levare in cielo il vento orientale, e con la sua potenza addusse il vento di mezzodì;
Han let austanvinden fara ut i himmelen, og han førde sunnanvinden fram ved si magt.
27 fece piover su loro della carne come polvere, degli uccelli alati, numerosi come la rena del mare;
Og han let kjøt regna yver deim som dust, og fljugande fuglar som havsens sand,
28 e li fece cadere in mezzo al loro campo, d’intorno alle loro tende.
og han let deim falla ned midt i deira læger, kringum deira bustader.
29 Così essi mangiarono e furon ben satollati, e Dio mandò loro quel che aveano bramato.
Og dei åt og vart ovleg mette, og det dei hadde hug på, let han deim få.
30 Non si erano ancora distolti dalle loro brame, avevano ancora il loro cibo in bocca,
Dei var ikkje komne burt frå si lyst, endå hadde dei maten i munnen,
31 quando l’ira di Dio si levò contro loro, e ne uccise tra i più fiorenti, e abbatté i giovani d’Israele.
då steig Guds vreide upp imot deim, og han drap deira sterke menner hjå deim, og Israels ungdomar slo han ned.
32 Con tutto ciò peccarono ancora, e non credettero alle sue maraviglie.
Med alt dette synda dei endå, og dei trudde ikkje på hans under.
33 Ond’egli consumò i loro giorni in vanità, e i loro anni in ispaventi.
Og han let deira dagar kverva i fåfengd, og deira år i rædsla.
34 Quand’ei li uccideva, essi lo ricercavano e tornavano bramosi di ritrovare Iddio;
Når han slo deim ned, då spurde dei etter honom, og vende um og søkte Gud,
35 e si ricordavano che Dio era la loro ròcca, l’Iddio altissimo il loro redentore.
og kom i hug at Gud var deira berg og den høgste Gud var deira atterløysar.
36 Essi però lo lusingavano con la loro bocca, e gli mentivano con la loro lingua.
Men dei gjølte for honom med sin munn, og laug for honom med si tunga.
37 Il loro cuore non era diritto verso lui, e non eran fedeli al suo patto.
Og deira hjarta hekk ikkje fast ved honom, og dei var ikkje true mot hans pakt.
38 Ma egli, che è pietoso, che perdona l’iniquità e non distrugge il peccatore, più volte rattenne la sua ira, e non lasciò divampare tutto il suo cruccio.
Men han er miskunnsam, han forlet skuld og tyner ikkje, og mange gonger let han sin vreide venda um, og han vakte ikkje heile sin harm.
39 Ei si ricordò ch’essi erano carne, un fiato che passa e non ritorna.
Og han kom i hug at dei var kjøt, ein andepust som kverv og ikkje kjem att.
40 Quante volte si ribellarono a lui nel deserto, e lo contristarono nella solitudine!
Kor ofte dei tråssa honom i øydemarki og gjorde honom sorg i audni!
41 E tornarono a tentare Iddio e a provocare il Santo d’Israele.
Og dei freista atter Gud og krenkte Israels Heilage.
42 Non si ricordaron più della sua mano, del giorno in cui egli li liberò dal nemico,
Dei kom ikkje handi hans i hug, eller den dagen då han fria deim frå fienden,
43 quando operò i suoi miracoli in Egitto, e i suoi prodigi nelle campagne di Zoan;
då han gjorde sine teikn i Egyptarland, og sine undergjerningar på Soans mark.
44 mutò i loro fiumi in sangue, e i loro rivi in guisa che non potean più bere;
Og han gjorde deira elvar til blod, og sine rennande vatn kunde dei ikkje drikka.
45 mandò contro loro mosche velenose che li divoravano, e rane che li distruggevano;
Han sende imot deim flugesvermar som åt deim upp, og froskar som tynte deim.
46 dette il loro raccolto ai bruchi e la loro fatica alle locuste;
Og han gav deira grøda til gnagaren og deira arbeid til grashoppen.
47 distrusse le loro vigne con la gragnuola e i loro sicomori coi grossi chicchi d’essa;
Han slo deira vintre ned med hagl og deira morbærtre med haglsteinar.
48 abbandonò il loro bestiame alla grandine e le lor gregge ai fulmini.
Og han gav deira fe til haglet og deira hjorder til eldingarne.
49 Scatenò su loro l’ardore del suo cruccio, ira, indignazione e distretta, una torma di messaggeri di malanni.
Han sende på deim sin brennande vreide, sinne og harm og trengsla, ei sending av uferds-englar.
50 Dette libero corso alla sua ira; non preservò dalla morte la loro anima, ma abbandonò la loro vita alla pestilenza.
Han braut veg for sin vreide, han sparde ikkje deira sjæl for dauden, og deira liv gav han til sotti.
51 Percosse tutti i primogeniti d’Egitto, le primizie del vigore nelle tende di Cham;
Og han slo alle fyrstefødde i Egyptarland, fyrstegrøda av dei sterke i Khams tjeld.
52 ma fece partire il suo popolo a guisa di pecore, e lo condusse a traverso il deserto come una mandra.
Og han let sitt folk fara av stad som sauer, og førde deim som ei hjord i øydemarki.
53 Lo guidò sicuramente sì che non ebbero da spaventarsi, mentre il mare inghiottiva i loro nemici.
Og han leidde deim trygt, og dei ræddast ikkje, men havet løynde deira fiendar.
54 Li fece arrivare alla sua santa frontiera, alla montagna che la sua destra avea conquistato.
Og han førde deim til sitt heilage landmerke, det fjell som hans høgre hand hadde vunne.
55 Scacciò le nazioni dinanzi a loro, ne assegnò loro a sorte il paese quale eredità, e nelle tende d’esse fece abitare le tribù d’Israele.
Og han dreiv ut heidningar for deim, og let deira land falla til deim som arv, og let Israels ætter bu i deira tjeld.
56 E nondimeno tentarono l’Iddio altissimo e si ribellarono e non osservarono le sue testimonianze.
Men dei freista Gud, den Høgste, og tråssa honom, og hans vitnemål agta dei ikkje på.
57 Si trassero indietro e furono sleali come i loro padri; si rivoltarono come un arco fallace;
Og dei veik av og var utrugne som deira feder, dei vende um som ein veik boge.
58 lo provocarono ad ira coi loro alti luoghi, lo mossero a gelosia con le loro sculture.
Dei harma honom med sine haugar og eggja honom med sine avgudar.
59 Dio udì questo, e si adirò, prese Israele in grande avversione,
Gud høyrde det og vart vreid, og han vart svært leid av Israel.
60 onde abbandonò il tabernacolo di Silo, la tenda ov’era dimorato fra gli uomini;
Og han gjekk burt frå sin bustad i Silo, det tjeld han hadde slege upp millom menneskje.
61 e lasciò menare la sua Forza in cattività, e lasciò cader la sua Gloria in man del nemico.
Og han let sin styrke verta førd burt som fange, og gav si æra i fiendehand.
62 Abbandonò il suo popolo alla spada, e s’adirò contro la sua eredità.
Og han gav sitt folk til sverdet, og på sin arv harmast han.
63 Il fuoco consumo i loro giovani, e le loro vergini non ebber canto nuziale.
Eld åt deira unge menner, og deira møyar fekk ingen bruresong.
64 I loro sacerdoti caddero per la spada, e le loro vedove non fecer lamento.
Deira prestar fall for sverdet, og deira enkjor fekk ikkje syrgja
65 Poi il Signore si risvegliò come uno che dormisse, come un prode che grida eccitato dal vino.
Då vakna Herren som ein sovande, som ei kjempa frå rus av vin.
66 E percosse i suoi nemici alle spalle, e mise loro addosso un eterno vituperio.
Og han slo sine fiendar attende, og han førde yver deim æveleg skam.
67 Ma ripudiò la tenda di Giuseppe, e non elesse la tribù di Efraim;
Og han støytte burt Josefs tjeld, og Efraims ætt valde han ikkje ut.
68 ma elesse la tribù di Giuda, il monte di Sion ch’egli amava.
Men han valde Judas ætt, Sions fjell som han elska.
69 Edificò il suo santuario a guisa de’ luoghi eccelsi, come la terra ch’egli ha fondata per sempre.
Og han bygde sin heilagdom som høge fjell, liksom jordi som han hev grunnfest til æveleg tid.
70 Elesse Davide, suo servitore, lo prese dagli ovili;
Og han valde ut David, sin tenar, og tok honom frå sauegrindarne.
71 lo trasse di dietro alle pecore lattanti, per pascere Giacobbe suo popolo, ed Israele sua eredità.
Han førde honom frå lambsauerne som han fylgde, til å gjæta Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
72 Ed egli li pasturò secondo l’integrità del suo cuore, e li guidò con mano assennata.
Og han gjætte deim etter sitt ærlege hjarta, og med si kloke hand leidde han deim.
