Giobbe 4

1 Allora Elifaz di Teman rispose disse:

Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 “Se provassimo a dirti una parola ti darebbe fastidio? Ma chi potrebbe trattener le parole?

Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

3 Ecco tu n’hai ammaestrati molti, hai fortificato le mani stanche;

Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

4 le tue parole hanno rialzato chi stava cadendo, hai raffermato le ginocchia vacillanti;

dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

5 e ora che il male piomba su te, tu ti lasci abbattere; ora ch’è giunto fino a te, sei tutto smarrito.

Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

6 La tua pietà non è forse la tua fiducia, e l’integrità della tua vita la speranza tua?

Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

7 Ricorda: quale innocente perì mai? e dove furono gli uomini retti mai distrutti?

Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

8 Io per me ho visto che coloro che arano iniquità e seminano tormenti, ne mietono i frutti.

Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

9 Al soffio di Dio essi periscono, dal vento del suo corruccio son consumati.

De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

10 Spenta è la voce del ruggente, sono spezzati i denti dei leoncelli.

Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

11 Perisce per mancanza di preda il forte leone, e restan dispersi i piccini della leonessa.

Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

12 Una parola m’è furtivamente giunta, e il mio orecchio ne ha còlto il lieve sussurro.

Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

13 Fra i pensieri delle visioni notturne, quando un sonno profondo cade sui mortali,

under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

14 uno spavento mi prese, un tremore che mi fece fremer tutte l’ossa.

Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

15 Uno spirito mi passò dinanzi, e i peli mi si rizzarono addosso.

Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

16 Si fermò, ma non riconobbi il suo sembiante; una figura mi stava davanti agli occhi e udii una voce sommessa che diceva:

Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

17 “Può il mortale esser giusto dinanzi a Dio? Può l’uomo esser puro dinanzi al suo Fattore?

Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

18 Ecco, Iddio non si fida de’ suoi propri servi, e trova difetti nei suoi angeli;

Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,

19 quanto più in quelli che stanno in case d’argilla, che han per fondamento la polvere e son schiacciati al par delle tignuole!

hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

20 Tra la mattina e la sera sono infranti; periscono per sempre, senza che alcuno se ne accorga.

Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

21 La corda della lor tenda, ecco, è strappata, e muoion senza posseder la sapienza”.

Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.