Salmi 22

1 Salmo di Davide, [dato] al Capo de' Musici, sopra Aielet-hassahar DIO mio, Dio mio, perchè mi hai lasciato? [Perchè stai] lontano dalla mia salute, [e dalle] parole del mio ruggire?

Til songmeisteren etter «Morgonraudens hind»; ein salme av David. Min Gud, min Gud, kvi hev du forlate meg? Dei ord eg skrik ut, er langt burte frå mi frelsa.

2 O Dio mio, io grido di giorno, e tu non rispondi; Di notte ancora, e non ho posa alcuna.

Min Gud! eg ropar um dagen, og du svarar meg ikkje, og um natti, og eg fær ikkje tegja.

3 E pur tu [sei] il Santo, Il Permanente, le lodi d'Israele.

Og du er då heilag, du som bur yver Israels lovsongar.

4 I nostri padri si son confidati in te; Si son confidati [in te], e tu li hai liberati.

På deg leit våre feder; dei leit på deg, og du frelste deim.

5 Gridarono a te, e furon liberati; In te si confidarono, e non furon confusi.

Til deg ropa dei og slapp undan; på deg leit dei og vart ikkje til skammar.

6 Ma io [sono] un verme, e non un uomo; Il vituperio degli uomini, e lo sprezzato fra il popolo.

Men eg er ein makk og ikkje ein mann, ei spott for menneskje og vanvyrd av folk.

7 Chiunque mi vede, si beffa di me, [Mi] stende il labbro, [e] scuote il capo;

Alle som ser meg, spottar meg, rengjer munnen og rister på hovudet og segjer:

8 [Dicendo: ] Egli si rimette nel Signore; liberilo dunque; Riscuotalo, poichè egli lo gradisce.

«Legg det på Herren! han frelse honom, han berge honom, sidan han hev hugnad i honom!»

9 Certo, tu [sei quel] che mi hai tratto fuor del seno; Tu mi hai affidato [da che io era] alle mammelle di mia madre.

Ja, du er den som drog meg fram frå morslivet, som let meg kvila trygt ved morsbrjostet.

10 Io fui gettato sopra te dalla matrice; Tu [sei] il mio Dio fin dal seno di mia madre.

På deg er eg kasta frå morslivet, frå morsfanget er du min Gud.

11 Non allontanarti da me; perciocchè l'angoscia [è] vicina, E non [vi è] alcuno che [mi] aiuti.

Ver ikkje langt burte frå meg! for trengsla er nær, for det finst ingen hjelpar.

12 Grandi tori mi hanno circondato; Possenti tori di Basan mi hanno intorniato;

Sterke uksar ringar meg inne, Basans stutar kringset meg.

13 Hanno aperta la lor gola contro a me, [Come] un leone rapace e ruggente.

Dei spilar upp sitt gap imot meg, som ei flengjande og burande løva.

14 Io mi scolo come acqua, E tutte le mie ossa si scommettono; Il mio cuore è come cera, [E] si strugge nel mezzo delle mie interiora.

Eg er runnen ut som vatn, og alle mine bein skilst frå kvarandre; mitt hjarta hev vorte voks, smolte inst i mitt liv.

15 Il mio vigore è asciutto come un testo, E la mia lingua è attaccata alla mia gola; Tu mi hai posto nella polvere della morte.

Mi kraft er uppturka som eit krusbrot, mi tunga kleimer seg til min gom, og du legg meg ned i daudens dust.

16 Perciocchè cani mi hanno circondato; Uno stuolo di maligni mi ha intorniato; Essi mi hanno forate le mani ed i piedi.

For hundar hev sanka seg um meg, ein hop av illmenne kringsett meg; dei hev gjenombora mine hender og mine føter.

17 Io posso contar tutte le mie ossa; Essi mi riguardano, [e] mi considerano.

Eg kann telja alle mine bein; dei skodar til, dei ser på meg med lyst.

18 Si spartiscono fra loro i miei vestimenti, E tranno la sorte sopra la mia vesta.

Dei skifte mine klæde millom seg og kasta lut um min kjole.

19 Tu dunque, Signore, non allontanarti; [Tu che sei la] mia forza, affrettati a soccorrermi.

Men du, Herre, ver ikkje langt burte, du min styrke, skunda deg å hjelpa meg!

20 Riscuoti l'anima mia dalla spada, L'unica mia dalla branca del cane.

Fria mi sjæl frå sverdet, mi einaste frå hundevald!

21 Salvami dalla gola del leone, Ed esaudiscimi, [liberandomi] dalle corna de' liocorni.

Frels meg frå løvegap, og frå villukse-horn - du bønhøyrer meg!

22 Io racconterò il tuo Nome a' miei fratelli; Io ti loderò in mezzo della raunanza.

Eg vil forkynna ditt namn for mine brør, midt i ålmugen vil eg lova deg.

23 [Voi] che temete il Signore, lodatelo; Glorificatelo [voi], tutta la progenie di Giacobbe; E [voi] tutta la generazione d'Israele, abbiate timor di lui.

De som ottast Herren, lova honom, all Jakobs ætt, æra honom, og hav age for honom, all Israels ætt!

24 Perciocchè egli non ha sprezzata, nè disdegnata l'afflizione dell'afflitto; E non ha nascosta la sua faccia da lui; E quando ha gridato a lui, l'ha esaudito.

For han hev ikkje vanvyrdt og ikkje stygst ved ein armings armodsdom, og ikkje løynt si åsyn for honom; men då han ropa til honom, høyrde han.

25 Da te [io ho] l'argomento della mia lode in grande raunanza; Io adempirò i miei voti in presenza di quelli che ti temono.

Frå deg kjem min lovsong i ein stor ålmuge; eg vil avgjera mine lovnader for deira augo som ottast honom.

26 I mansueti mangeranno, e saranno saziati; Que' che cercano il Signore lo loderanno; Il vostro cuore viverà in perpetuo.

Dei audmjuke skal eta og verta mette; dei som søkjer Herren, skal lova honom. Dykkar hjarta live til æveleg tid!

27 Tutte le estremità della terra ne avranno memoria, E si convertiranno al Signore; E tutte le nazioni delle genti adoreranno nel suo cospetto.

Alle endarne av jordi skal koma det i hug og venda um til Herren, og alle heidninge-ætter skal tilbeda for di åsyn.

28 Perciocchè al Signore [appartiene] il regno; Ed [egli è quel] che signoreggia sopra le genti.

For riket høyrer Herren til, og han råder yver alle hedningarne.

29 Tutti i grassi della terra mangeranno ed adoreranno; [Parimente] tutti quelli che scendono nella polvere, E che non possono mantenersi in vita, s'inchineranno davanti a lui.

Alle rikmenner på jordi skal eta og tilbeda; for hans åsyn skal dei bøygja kne, alle dei som stig ned i dusti, og den som ikkje kann halda si sjæl i live.

30 La [lor] posterità gli servirà; Ella sarà annoverata per generazione al Signore.

Etterkomarar skal tena honom; det skal verta fortalt um Herren til den komande ætt.

31 Essi verranno, ed annunzieranno la sua giustizia; [Ed] alla gente che ha da nascere ciò ch'egli avrà operato.

Dei skal koma og forkynna hans rettferd for det folk som vert født, at han hev gjort det.