Salmi 104
1 BENEDICI, anima mia, il Signore; O Signore Iddio mio, tu sei sommamente grande; Tu sei vestito di gloria e di magnificenza.
Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
2 Egli si ammanta di luce come di una vesta; Egli tende il cielo come una cortina.
Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
3 Egli fa i palchi delle sue sale nelle acque; Egli pone le nuvole [per] suo carro: Egli passeggia sopra le ale del vento.
han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
4 Egli fa i venti suoi Angeli, E il fuoco divampante suoi ministri.
Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
5 Egli ha fondata la terra sulle sue basi; Giammai in perpetuo non sarà smossa.
Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
6 Tu l'avevi [già] coperta dell'abisso, come d'una vesta; Le acque si erano fermate sopra i monti.
Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
7 Esse fuggirono per lo tuo sgridare; Si affrettarono per la voce del tuo tuono;
For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
8 Erano salite sopra i monti; [ma] discesero nelle valli, Al luogo che tu hai loro costituito.
De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
9 Tu hai [loro] posto un termine, il qual non trapasseranno; [E] non torneranno a coprir la terra.
En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
10 [Egli è quel] che manda le fonti per le valli, Onde [esse] corrono fra i monti;
Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
11 Abbeverano tutte le bestie della campagna; Gli asini salvatichi spengono la lor sete [con esse].
De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
12 Presso a quelle si riparano gli uccelli del cielo; Fanno sentir di mezzo alle frondi le [lor] voci.
Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
13 Egli adacqua i monti dalle sue stanze sovrane; La terra è saziata del frutto delle sue opere.
Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
14 Egli fa germogliar l'erba per le bestie; E l'erbaggio per lo servigio dell'uomo, Facendo uscire della terra il pane.
Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
15 Egli rallegra il cuor dell'uomo col vino, Egli fa risplender la faccia coll'olio, E sostenta il cuor dell'uomo col pane.
Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
16 Gli alberi del Signore [ne] son saziati; I cedri del Libano ch'egli ha piantati;
Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
17 Dove gli uccelli si annidano; Gli abeti, [che son] la stanza della cicogna.
der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
18 Gli alti monti [sono] per li cavriuoli; Le rocce [sono] il ricetto de' conigli.
De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
19 Egli ha fatta la luna per le stagioni; Il sole conosce il suo occaso.
Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
20 Tu mandi le tenebre, ed e' si fa notte, Nella quale tutte le fiere delle selve vanno attorno.
Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
21 I leoncelli rugghiano dietro alla preda, E per chiedere a Dio il lor pasto.
De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
22 [Ma, tosto ch]'è levato il sole, si raccolgono, E giacciono ne' lor ricetti.
Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
23 Allora l'uomo esce alla sua opera, Ed al suo lavoro, infino alla sera.
Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
24 Quanto grandi sono, o Signore, le tue opere! Tu le hai tutte fatte con sapienza; La terra è piena de' tuoi beni.
Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
25 Ecco, il mar grande ed ampio: Quivi son rettili senza numero, Amimali piccoli e grandi.
Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
26 Quivi nuotano le navi, E il Leviatan che tu hai formato per ischerzare in esso.
Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
27 Tutti [gli animali] sperano in te, Che tu dii loro il lor cibo al suo tempo.
Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
28 [Se] tu [lo] dài loro, [lo] ricolgono; [Se] tu apri la tua mano, son saziati di beni.
Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
29 [Se] tu nascondi la tua faccia, sono smarriti; [Se] tu ritiri il fiato loro, trapassano, E ritornano nella lor polvere.
Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
30 [Se] tu rimandi il tuo spirito son creati; E tu rinnuovi la faccia della terra.
Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
31 Sia la gloria del Signore in eterno; Rallegrisi il Signore nelle sue opere;
Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
32 Il quale se riguarda verso la terra, ella trema; Se tocca i monti, essi fumano.
Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
33 Io canterò al Signore, mentre viverò; Io salmeggerò all'Iddio mio, tanto che io durerò.
Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
34 Il mio ragionamento gli sarà piacevole, Io mi rallegrerò nel Signore.
Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
35 Vengano meno i peccatori d'in su la terra, E gli empi non sieno più. Anima mia, benedici il Signore. Alleluia.
Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
