Lamentazioni 3

1 IO [son] l'uomo che ha veduta afflizione, Per la verga dell'indegnazion del Signore.

Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris.

2 Egli mi ha condotto, e fatto camminar nelle tenebre, E non nella luce.

Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos.

3 Certo, egli mi ritorna addosso, E rivolge la sua mano [contro a me] tuttodì.

Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen.

4 Egli ha fatta invecchiar la mia carne, e la mia pelle; Egli mi ha fiaccate le ossa.

Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein.

5 Egli ha fatti degli edificii contro a me, E [mi] ha intorniato di tosco e di affanno.

Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda.

6 Egli mi ha fatto dimorare in luoghi tenebrosi, A guisa di quelli che son morti già da lungo tempo.

I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude.

7 Egli mi ha assiepato d'ogn'intorno, sì che non posso uscire; Egli ha aggravati i miei ceppi.

Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor.

8 Eziandio quando grido e sclamo, Egli chiude il passo alla mia orazione,

Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn.

9 Egli ha chiuse le mie vie di pietre conce a scarpello, Ha rinvolti i miei sentieri.

Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig.

10 Egli mi [è stato] un orso all'agguato, Un leone ne' [suoi] nascondimenti.

Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne.

11 Egli ha traviate le mie vie, Mi ha tagliato a pezzi, mi ha renduto desolato.

Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde.

12 Egli ha teso l'arco suo, E mi ha posto come un bersaglio incontro alle saette.

Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil.

13 Egli mi ha fitti nelle reni Gli strali del suo turcasso.

Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine.

14 Io sono in derisione a tutti i popoli, [E son] la lor canzone tuttodì.

Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen.

15 Egli mi ha saziato di amaritudini, Mi ha inebbriato di assenzio.

Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka.

16 Egli mi ha stritolati i denti con della ghiaia, Mi ha voltolato nella cenere.

Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska.

17 E tu hai allontanata l'anima mia dalla pace, Ed io ho dimenticato il bene.

Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt.

18 E ho detto: Il Signore ha fatta perire la mia forza, E la mia speranza.

Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.»

19 Ricordati della mia afflizione, E del mio esilio; del tosco e dell'assenzio.

Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska.

20 L'anima mia se [ne] ricorda del continuo, E se [ne] abbatte in me.

Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg.

21 Questo mi torna alla mente, Perciò spererò [ancora].

Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona:

22 Se non siamo stati del tutto consumati, [È per] le benignità del Signore; Perciocchè le sue misericordi non son venute meno;

Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all.

23 Si rinnovano ogni mattina; La tua lealtà [è] grande.

Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap.

24 Il Signore [è] la mia parte, ha detto l'anima mia; Perciò spererò in lui.

Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom.

25 Il Signore [è] buono a quelli che l'aspettano, All'anima [che] lo ricerca.

Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom.

26 Buona cosa [è] di aspettare in silenzio La salute del Signore.

Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa.

27 Buona cosa [è] all'uomo di portare il giogo Nella sua giovanezza.

Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom,

28 Sieda egli pur solitario, ed in silenzio, Se Dio gliel'ha imposto!

at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på,

29 Metta pur la sua bocca nella polvere! Forse, ci sarà ancora speranza;

at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von -

30 Porga pur la guancia a chi lo percuote; Si sazî pur di vituperio!

at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda.

31 Poichè il Signore non rigetta in perpetuo;

For Herren støyter ikkje æveleg burt.

32 Anzi, se affligge, ha altresì compassione, Secondo la moltitudine delle sue benignità.

For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde.

33 Perciocchè s'egli affligge, E addolora i figliuoli degli uomini, Non lo fa volentieri.

For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni.

34 Mentre altri trita sotto i suoi piedi Tutti i prigioni della terra;

At dei krasar under fot alle fangar i landet,

35 Mentre altri pervertisce la ragion dell'uomo, Nel cospetto dell'Altissimo;

at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste,

36 Mentre altri fa torto all'uomo nella sua lite; Il Signore nol vede egli?

at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt?

37 Chi [è] colui che abbia detta [qualche cosa], e quella sia avvenuta, Che il Signore non l'abbia comandata?

Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud?

38 Non procedono i mali ed i beni Dalla bocca dell'Altissimo?

Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt?

39 Perchè si rammarica l'uomo vivente? [Perchè si rammarica] l'uomo della pena del suo peccato?

Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd!

40 Esaminiamo le nostre vie, E ricerchiamo[le] e convertiamoci al Signore.

Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren!

41 Alziamo i nostri cuori, e le palme delle mani, A Dio ne' cieli, [dicendo: ]

Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen!

42 Noi abbiam misfatto, e siamo stati ribelli; [E] tu non hai perdonato.

Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve.

43 Tu [ci] hai coperti d'ira, e ci hai perseguitati; Tu hai ucciso [e] non hai risparmiato.

Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde.

44 Tu hai distesa una nuvola intorno a te, Acciocchè l'orazione non passasse.

I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram.

45 Tu ci hai fatti essere spazzature, Ed abbominio, per mezzo i popoli.

Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki.

46 Tutti i nostri nemici hanno aperta la bocca contro a noi.

Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar.

47 Noi siamo incorsi in ispavento, ed in fossa; In desolazione, ed in fiaccamento.

Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon.

48 L'occhio mio cola in rivi d'acque, Per lo fiaccamento della figliuola del mio popolo.

Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter.

49 L'occhio mio stilla, senza posa, E non ha alcuna requie;

Mitt auga sirenn, roar seg ikkje,

50 Finchè il Signore non riguarda, E non vede dal cielo.

fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen.

51 L'occhio mio affanna l'anima mia, Per tutte le figliuole della mia città.

Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by.

52 Quelli che senza cagione, mi son nemici, Mi han cacciato del continuo, come un uccelletto;

Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak.

53 Hanno troncata la vita mia, e [l'hanno messa] nella fossa; Ed hanno gettate delle pietre sopra me.

Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg.

54 Le acque mi hanno inondato fin sopra il capo; Io ho detto: Io son riciso.

Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.»

55 Io ho invocato il tuo Nome, o Signore, Dalla fossa de' luoghi bassissimi.

Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola.

56 Tu hai udita la mia voce; Non nascondere il tuo orecchio al mio sospiro, ed al mio grido.

Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring.

57 Tu ti sei accostato al giorno che io ti ho invocato; Tu hai detto: Non temere.

Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!»

58 O Signore, tu hai dibattute le querele dell'anima mia; Tu hai riscossa la vita mia.

Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv.

59 O Signore, tu vedi il torto che mi è fatto; Giudica la mia causa.

Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak!

60 Tu vedi tutte le lor vendette, Tutti i lor pensieri contro a me.

Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg.

61 Tu odi, Signore, i loro obbrobri, Tutte le lor macchinazioni contro a me;

Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg,

62 Le parole di quelli che mi si levano incontro, Ed i ragionamenti che tengono contro a me tuttodì.

det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang.

63 Riguarda, quando si seggono, e quando si levano; Io [sono] la lor canzone.

Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor.

64 O Signore, rendi loro la retribuzione, Secondo le opere delle lor mani.

Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort.

65 Da' loro ingombramento di cuore, La tua maledizione.

Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim.

66 Perseguili in ira, E disperdili di sotto al cielo del Signore.

Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel.