Giobbe 29

1 E GIOBBE riprese il suo ragionamento, e disse:

Då heldt Job fram med talen sin og sagde:

2 Oh! fossi io pure come a' mesi di prima, Come al tempo che Iddio mi guardava!

«Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,

3 Quando egli faceva rilucere la sua lampana sopra il mio capo, E [quando] io camminava al suo lume, per mezzo le tenebre;

då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,

4 Come io era al tempo della mia giovanezza, Mentre il consiglio di Dio governava il mio tabernacolo;

slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,

5 Mentre l'Onnipotente [era] ancora meco, [E] i miei famigli mi [erano] d'intorno;

då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,

6 Mentre io lavava i miei passi nel burro, E le rocce versavano presso di me de' ruscelli d'olio.

då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,

7 Quando io andava fuori alla porta per la città, [O] mi faceva porre il mio seggio in su la piazza,

då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!

8 I fanciulli, veggendomi, si nascondevano; E i vecchi si levavano, e stavano in piè;

Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;

9 I principali si rattenevano di parlare, E si mettevano la mano in su la bocca;

hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;

10 La voce de' rettori era celata, E la lor lingua era attaccata al lor palato;

og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;

11 L'orecchio che [mi] udiva mi celebrava beato; L'occhio che [mi] vedeva mi rendeva testimonianza;

dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.

12 Perciocchè io liberava il povero che gridava, E l'orfano che non avea chi l'aiutasse.

Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;

13 La benedizione di chi periva veniva sopra me; Ed io faceva cantare il cuor della vedova.

velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.

14 Io mi vestiva di giustizia, ed [ella altresì] mi rivestiva; La mia dirittura [mi era] come un ammanto, e come una benda.

Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.

15 Io era occhi al cieco, E piedi allo zoppo.

Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.

16 Io [era] padre a' bisognosi, E investigava la causa che mi era sconosciuta.

Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.

17 E rompeva i mascellari al perverso, E gli faceva gittar la preda d'infra i denti.

På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.

18 Onde io diceva: Io morrò nel mio nido, E moltiplicherò i [miei] giorni come la rena.

Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.

19 La mia radice [era] aperta alle acque, E la rugiada era tutta la notte in su i miei rami.

Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;

20 La mia gloria si rinnovava in me, E il mio arco si rinforzava in mano mia.

mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»

21 [Altri] mi ascoltava, ed aspettava [che io avessi parlato]; E taceva al mio consiglio.

Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.

22 Dopo che io avea parlato, niuno replicava; E i miei ragionamenti stillavano sopra loro.

Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.

23 Essi mi aspettavano come la pioggia, Ed aprivano la bocca, [come] dietro alla pioggia della stagione della ricolta.

På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.

24 [Se] io rideva verso loro, essi nol credevano, E non facevano scader la chiarezza della mia faccia.

Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.

25 [Se] mi piaceva d'andar con loro, io sedeva in capo, Ed abitava con loro come un re fra le [sue] schiere, E come una persona che consola quelli che fanno cordoglio.

Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.