Giobbe 29

1 E GIOBBE riprese il suo ragionamento, e disse:

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

2 Oh! fossi io pure come a' mesi di prima, Come al tempo che Iddio mi guardava!

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

3 Quando egli faceva rilucere la sua lampana sopra il mio capo, E [quando] io camminava al suo lume, per mezzo le tenebre;

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

4 Come io era al tempo della mia giovanezza, Mentre il consiglio di Dio governava il mio tabernacolo;

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

5 Mentre l'Onnipotente [era] ancora meco, [E] i miei famigli mi [erano] d'intorno;

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

6 Mentre io lavava i miei passi nel burro, E le rocce versavano presso di me de' ruscelli d'olio.

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

7 Quando io andava fuori alla porta per la città, [O] mi faceva porre il mio seggio in su la piazza,

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

8 I fanciulli, veggendomi, si nascondevano; E i vecchi si levavano, e stavano in piè;

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

9 I principali si rattenevano di parlare, E si mettevano la mano in su la bocca;

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

10 La voce de' rettori era celata, E la lor lingua era attaccata al lor palato;

de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

11 L'orecchio che [mi] udiva mi celebrava beato; L'occhio che [mi] vedeva mi rendeva testimonianza;

Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

12 Perciocchè io liberava il povero che gridava, E l'orfano che non avea chi l'aiutasse.

For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

13 La benedizione di chi periva veniva sopra me; Ed io faceva cantare il cuor della vedova.

Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

14 Io mi vestiva di giustizia, ed [ella altresì] mi rivestiva; La mia dirittura [mi era] come un ammanto, e come una benda.

Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

15 Io era occhi al cieco, E piedi allo zoppo.

Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

16 Io [era] padre a' bisognosi, E investigava la causa che mi era sconosciuta.

En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

17 E rompeva i mascellari al perverso, E gli faceva gittar la preda d'infra i denti.

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 Onde io diceva: Io morrò nel mio nido, E moltiplicherò i [miei] giorni come la rena.

Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

19 La mia radice [era] aperta alle acque, E la rugiada era tutta la notte in su i miei rami.

Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

20 La mia gloria si rinnovava in me, E il mio arco si rinforzava in mano mia.

Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

21 [Altri] mi ascoltava, ed aspettava [che io avessi parlato]; E taceva al mio consiglio.

Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

22 Dopo che io avea parlato, niuno replicava; E i miei ragionamenti stillavano sopra loro.

Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

23 Essi mi aspettavano come la pioggia, Ed aprivano la bocca, [come] dietro alla pioggia della stagione della ricolta.

De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

24 [Se] io rideva verso loro, essi nol credevano, E non facevano scader la chiarezza della mia faccia.

Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

25 [Se] mi piaceva d'andar con loro, io sedeva in capo, Ed abitava con loro come un re fra le [sue] schiere, E come una persona che consola quelli che fanno cordoglio.

Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.