Giobbe 12
1 E GIOBBE rispose, e disse:
Då svara Job og sagde:
2 Sì, veramente voi [siete tutt]'un popolo, E la sapienza morrà con voi.
«Ja visst, de er dei rette folk, og visdomen døyr ut med dykk.
3 Anch'io ho senno come voi; Io non sono da men di voi; Ed appo cui non [sono] cotali cose?
Men eg hev vit so vel som de; eg ei til atters stend for dykk; kven kjenner ikkje dette fyrr?
4 Io son quell'uomo ch'è schernito dal suo amico; [Ma un tale] invoca Iddio, ed egli gli risponderà; L'uomo giusto ed intiero è schernito.
Til spott for venen min vert eg som bad til Gud og bønhøyrd vart. Til spott vert rettvis mann og ærleg.
5 Colui che sta per isdrucciolare col piè, [E], per estimazione di chi è felice, un tizzone sprezzato.
Vanvyrd ulukka! tenkjer trygg mann, vanvyrdnad ventar deim som vinglar.
6 I tabernacoli de' ladroni prosperano, E [v'è] ogni sicurtà per quelli che dispettano Iddio, Nelle cui mani egli fa cadere [ciò che desiderano].
Valdsmenn bur roleg i sitt tjeld; trygge er dei som tergar Gud, dei som hev Gud i neven sin.
7 E in vero, domandane pur le bestie, ed esse tu [l]'insegneranno; E gli uccelli del cielo, ed essi te [lo] dichiareranno;
Spør bølingen, han skal deg læra, og fugl i luft, han segja skal,
8 Ovvero, ragiona[ne] con la terra, ed essa te [l]'insegnerà; I pesci del mare eziandio te [lo] racconteranno.
og tal til jordi, ho skal læra, og fisk i hav, skal melda deg:
9 Fra tutte queste [creature], Quale [è quella che] non sappia che la mano del Signore fa questo?
Kven skynar ei på alt i hop, at Herrens hand hev skapa det?
10 Nella cui mano [è] l'anima d'ogni [uomo] vivente, E lo spirito d'ogni carne umana.
Kvar livand’ sjæl han hev i handi og åndi åt kvart menneskje.
11 L'orecchio non prova egli le parole, Come il palato assapora le vivande?
Vert ordi ei med øyra prøvde, som du med gomen maten smakar?
12 Ne' vecchi [è] la sapienza, E nella grande età [è] la prudenza.
Hjå folk med gråe hår er visdom, og vit hjå deim som liver lenge.
13 Appo lui [è] la sapienza e la forza; A lui [appartiene] il consiglio e l'intelligenza.
Hjå honom visdom er og kraft, hjå honom råd og dømekraft.
14 Ecco, [se] egli ruina, [la cosa] non può esser riedificata; [Se] serra alcuno, non gli può essere aperto.
Når han riv ned, kven byggjer upp? Når han set fast, kven løyser ut?
15 Ecco, [se] egli rattiene le acque, elle si seccano; E [se] le lascia scorrere, rivoltano la terra sottosopra.
Han stengjer vatnet, turkar det, slepper det, so det jordi øyder.
16 Appo lui [è] forza e ragione; A lui [appartiene] chi erra, e chi fa errare.
Hjå honom kraft og klokskap er; han eig båd’ vegvill og vill-leidar;
17 Egli ne mena i consiglieri spogliati, E fa impazzare i giudici.
rådsherrar fører han som fangar, og domarar han gjer til dårar.
18 Egli scioglie il legame dei re, E stringe la cinghia sopra i lor [propri] lombi.
Han løyser konge-styring upp, legg reip kring livet på deim sjølve.
19 Egli ne mena i rettori spogliati, E sovverte i possenti.
Han fører prestar plundra burt og øyder ut eld’-gamle ætter.
20 Egli toglie la favella agli eloquenti, E leva il senno a' vecchi.
Han mælet tek frå øvde talar og vitet frå dei gamle menn,
21 Egli spande lo sprezzo sopra i nobili, E rallenta la cintura de' possenti.
og yver stormenn skam han øys og løyser beltet på dei sterke.
22 Egli rivela le cose profonde, [traendole] fuor delle tenebre; E mette fuori alla luce l'ombra della morte.
Han myrkret driv or holor ut og fører dimma fram i dagen.
23 Egli accresce le nazioni, ed [altesì] le distrugge; Egli sparge le genti, ed [altresì] le riduce insieme.
Han aukar folk og tynar deim; han spreider folk og fører deim;
24 Egli toglie il senno a' capi de' popoli della terra, E li fa andar vagando per luoghi deserti, [ove] non [ha] via alcuna.
Han vitet tek frå jordheimsfyrstar og let veglaus heid deim vildra;
25 Vanno a tentone per le tenebre, senza luce alcuna: Ed egli li fa andare errando come un uomo ebbro.
dei sviv i myrkret utan ljos, han let dei raga liksom drukne.
